Den som har levd litt kjenner ordene på kroppen.
Noe nytt mellom oss?
Er det?
Var det? Varer det?
Vet ikke...
Det jeg derimot vet er at Kari Bremnes er en stor kunstner.
Synnøve Sætrum
01 november 2015
VEIENE TIL HELSE...
Veiene til bedre helse er mange:
-Kunnskap !
-Mosjon !
- Sunn mat !
- God søvn!
- Erotikk !
- Kjærlighet !
- Vennskap!
-Familie !
- Tosomhet!
- Ensomhet !
-Mening !
-Engasjement !
Dette fikk jeg listet opp i en samtale her om dagen.
Som om jeg ikke vet det. Jeg har tilgang til det meste, gjør det meste.
Kjemper mine kamper.
Lever mitt liv, hele mitt liv utenfor det vanlige arbeidslivet.
Det som så mange mener er det eneste legitime for å bli betraktet som fullverdig medlem av samfunnet. Ingen jobb er lik pariakaste. Min høyere utdanning er jeg ved flere høve nesten blitt bedt om å tørke meg bak med fordi den ikke gir meg inntekt. Samfunnet betaler for mitt livsopphold.
Jeg betaler skatt av trygda, og er med på å bidra til andres livsopphold. Det gjør jeg med glede. Noe får jeg, men en stor del betaler jeg tilbake til samfunnet. Sånn at det er nevnt. Uførhet fører ikke til skattefritak. Den ble skjerpet siste året. Sånn er nå det. Jeg er glad jeg har trygghet for livsoppholdet, men rik blir jeg aldri om noen innbiller seg annet...Snylter på samfunnets store bak og så videre.Stigmatisering heter det visst. Helsebringende er det ikke !
Helsereiser i Asia har vært godt noen av de siste vintrene. Ikke i fjor. Ikke i år. Dessverre, men sånn er det akkurat nå. Jeg skal ikke denne høsten, og er spent på hvordan kroppen og psyken min vil takle det. Antakelig kommer jeg til å besøke venner andre steder i Norge, og tenker: Det skal nok gå på et vis! Samtidig som jeg vet det er mange måneder til våren igjen, og at jeg blir svært sliten og ulykkelig om jeg går over i det modus som kalles eksistens (ikke liv). Den som overlever får vite.
Jo jeg har sett mer av verden enn mange. Sykdommene mine synes ikke så godt utenpå, og jeg tenker det kan være årsaken til at noen oppfatter meg som en rød klut i hverdagsslitet og vinterkulda.
Misunne noen å være kronisk syk og ha utsikter til å dø mye tidligere enn gjennomsnittlig levealder på grunn av tilstandene. Jeg forstår det egentlig ikke. Men, kanskje er det noe med tiden. Dette med de politiske strømningene som peser at om man ikke jobber femti timer i uka, tjener opp mot millionen og er frisk som en fisk fram til gravens rand det året en fyller nittifem, så er det fritt fram for spytt og spark. Frimodig nevner jeg det ennå en gang. Hvorfor? Fordi det kjennes riktig, og så vet jeg at vi er flere som bærer disse tankene. Vi er noen i samme situasjon. En velger ikke kronisk sykdom. Slikt er ikke til salgs. Genetikk er genetikk. Vi er maktesløse i den sammenhengen.
Har fått sleng i snuten at jeg ikke kan drive med noe så useriøst som å skrive blogg.
-Skriv en roman !
-Gi ut poesi!
-Skap en biografi!
-Vær seriøs!
Underforstått at å skrive blogg ikke har noen verdi.
Det er jeg ikke enig i, og skriver videre.
Hva definerer det seriøse?
Hvorfor er det slik at enkelte tillater seg å definere andres levenet og liv?
Hvem er disse som defilerer inn i andres tilværelse med den største selvfølgelighet og uten tanke for noe annet enn sine egne behov. Disse individene som ser noe å hale og jaggu skal jeg si de gjør.
Mitt liv er mitt ramme alvor for meg.
Aleneboende har jeg vært i flere tiår, og vet mye om den livssituasjonen.
Mer enn de fleste kanskje.
Livet er dog ikke kjærlighetsløst.
Den finnes i mitt som andres.
I ulike fasonger og farger, og er kraften som får meg til å stå opp om morgenen.
Lys og luft trenger den for å leve, så det sørger jeg for at den får.
Kjærligheten er enke og den eneste kraften større enn seg selv.
Seriøst sagt!
Mange morgener, formiddager og kvelder gir det meg stor glede å tenke på den.
Reflektere, gruble og erkjenne.
Ordene jeg skriver forteller meg hvor jeg befinner meg i så måte.
Ordene jeg skriver forteller meg hvor jeg befinner meg i så måte.
Hvorfor gjøre det på blogg?
Ja si det?
Kanskje jeg får gitt noen noe, eller at jeg blir fri et og annet.
Kanskje jeg får gitt noen noe, eller at jeg blir fri et og annet.
Hvorfor ikke dele?
Å skrive kan være en av veiene til helse !
Synnøve Sætrum
DEN SOM OVERLEVER FÅR SE !
Noen snakker, andre tråkker i salaten.
Hva den enkelte vil eller ikke vil gjør sjelden snill.
Man kan brenne seg på varmen, eller fryse i ei salig røre.
Den som overlever ensomheten får se.
Ikke sant?
Synnøve Sætrum
EN STEMME I ATHEN....
Jo jeg lengter allerede tilbake til det greske landet.... Det er mørkt her allerede !
Å REISE ER LIVET... ELLER NOE I DEN DUREN...
Foto: Synnøve Sætrum
Å reise er livet, eller noe i den duren. Likevel får jeg tanker om at vinteren er lik et goldt landskap i mitt indre. Varmen ligger godt gjemt langt langt inne. Som i en stilnet vulkan. I går sa min mor at hun ønsket seg snø. Da blir det lyst og fint i stedet for dette mørket. Jeg skjønner hva hun sier, og jeg ser det også. Men, jeg gleder meg ikke til vinteren likevel. Var det som jeg ville var sommeren til året rundt. Sånn sett er jeg veldig lite norsk.
Jeg forsøkte meg på ski igjen for noen år siden. Kjøpte nye, la i veg både alene og i selskap med andre.Jeg hadde en venn som sleit med helsa slik som jeg. Vi gikk noen bra turer sammen noen ganger. Turer som ikke handlet om å legge i veg i hurtigst mulig tempo. De handlet først og fremst om å være som en var. Kose seg og leve. Sitte i sola, spise, prate, drikke kaffe og så tusle tilbake til bilen igjen. Noen ganger måtte jeg ta skiene av og gå ned de bratteste bakkene. Så unngikk jeg brukkede bein. Finest med disse minnene er vissheten om at vi var der på samme premisser.
Ingen irriterte seg over at det gikk for tregt.
Takknemligheten siger inn når jeg tenker på øyeblikkene, og jeg kjenner savn.
Fint å ha følelser i kroppen.
Nåvel:Kalenderen sier 1. november 2015. Fortsatt henger noe farget lauv igjen på trærne.
Denne dagen skulle sola vise seg i følge yr.no. Foreløpig har jeg ikke sett snurten. De som kjenner meg, eller kjenner til meg vet at jeg har hatt masse sol siste året. Vært på reiser i inn og utland, uten å ha hatt helt inspirasjonen til skriving om dem. Sånn er det noen ganger. Klage over at jeg ikke har vært noen steder skal jeg ikke, for det ville vært direkte løgn. Heldig er den som kan sette seg i et fly og komme seg til sydligere strøk for noen uker. Jeg kjenner meg i så måte priveligert. Det er så mye og så mangt forferdelig som foregår i verden, og man har da øyne i skallen...
Likevel: Jeg har typen helseutfordringer som handler om å gå i dvale vinterstid.
Noen ganger sover jeg langt mer enn ønsket. Kroppen våkner bare ikke. Rett og slett. Når jeg kommer meg ut er den stiv og treg, og jeg "sloss" meg i gang. Heldigvis går det over etter ei stund. Jeg vet det forskes på diabetisk stivhet, og det skal bli spennende å se resultatene.
Tanken kan være: I morgen skal jeg ta meg sammen, være oppe, være våken mørket til tross.
Som om slikt lar seg styre med viljen. Paradoksal tankegang når jeg vet at sykdom ikke er viljeavhengig. Hadde det vært slik var jeg frisk som en fisk alle dager.
Her kom bare noen ord om hvordan reisen i livet forholder seg akkurat nå. Det er ikke langt til havet fra her jeg bor. Får jeg puste ordentlig tar jeg meg en tur ned mens dagslyset ennå er over hodet på meg. Før det skal jeg drikke te med mye lime. For dagen i dag handler også om å pleie en kraftig forkjølelse. Har dessuten tolv sekker ved a femten kilo liggende i bilen. Vil ta si tid, men jeg får det nok til. Varme betalt på forhånd klinger bra for meg. I midten av desember er planen å gjøre opp personlig status. Blir klimaet og livet mitt med det, og annet, for komplisert pakker jeg sammen og tar turen til "Smilets land" igjen for ei stund. Har hatt helsereise på lavbudsjett før, og kan nok klare det om det skulle knipe... Den som lever til nyåret får se. . .
Ja! Kikke på mulighetene ikke manglene, ikke sant?
Synnøve Sætrum
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)