Lørdag 5. desember 2015:
Jeg er en by, med hundrevis av gater… og jeg kjenner bare noen få av dem. Egentlig. Det er noe med å holde seg til de vante avenyer. Stole på de rette alleer og leve skjult og nøytralt i stille smug.
Bare være og ha nok med det. Jeg sitter på en sofa med pledde over beina mens en tv jeg bare hører på står og durer i bakgrunnen. Ikke helt med på innholdet hele tiden. Noen har kjøpt leilighet i Marbeia hører jeg, og tenker de er heldige der i sola. Aldri vært der, men kjenner igjen det med livsnytergen og alt det der. Det som ikke er til å komme utenom så lenge en bare har et eneste lite liv utlevert. Ja, for det er livsnytelse med en sofa, et glass dansk vann og noen tyske saltstenger på bordet. Stua er lun, og regnet utenfor er ute. For tiden oppfatter jeg verden som veldig urolig, uforutsigbar og i det hele tatt lite god. Så mye elendighet skal det egentlig bli om det fortsette i samme skeive tralten?
I dag er det eneste jeg har fått med meg værmeldinger. Et bevisst valg. For det er så mye skyting, dreping, krig, terror, fattigdom, sult og sykdom. Jeg tåler å høre om det, det er ikke det, men noen gangen blir jeg skikkelig nedtrykket av det og må ta pause. Jeg sier ikke det er synd på meg som bor i Norge, det jeg sier er at det går inn på meg alt sammen. Selvfølgelig ! Noen ganger må jeg ta litt pause fra skjermer. Når jeg tolker mitt liv mot slike tilstander forstår jeg at jeg er veldig heldig.
Fortsatt kan jeg stå på beina, og jeg lever ennå i et land med muligheter selv om kropp og psyke til tider er ganske så herpa. Mitt kroniske "amnesti" fra arbeislivet betyr at jeg kan ta i tu, en dag av gangen. Valg og verdighet tilstandene til tross. Har sagt det før og sier det igjen, jeg har sterk uro for at den blå-blå politikken skal ta dette fra kronikere av alle slag. Hva andre tenker vet jeg ikke så mye om, men det er meg komplett ubegripelig at medmennesker som har kroniske helseutfordringer og er avhengige av offentlig støtte stemmer FRP eller H. Det er jo som å kappe over den greina du sitter på (Disse partiene har programfestet at de vil bygge ned offentlig velferd. Så når uføretrygdede stemmer på dem og tror det skal føre til bedre kår skjønner jeg ikke bæret.). For hva handler den stemmen om da? I alle fall ikke ei trygg og sikker framtid. Hvorfor jeg nevner dette igjen? Jo, det er fordi jeg med min lille stemme ønsker å holde oppe bevisstheten om akkurat disse forholdene i det norske samfunnet. Jeg når ikke så mange med denne bloggen, men noen lesere er det jo dog. Og, det hender noen deler rundtomkring i cyberspace. Et oppslag her og et oppslag der.
Denne ettermiddagen sitter jeg i en by, et annet sted enn der jeg bor. Så jeg opplever ikke ekstremværet "Synne" over hodet. Undertegnede har vært ute og gått i gater som ikke er mine, men noen av dem er kjente. Det er ikke første gang jeg er gjest i Aarhus. Forhåpentligvis blir det mange flere, om det går slik jeg ønsker og ber om i årene framover. Tenker på at ting og saker må ordne seg for meg selv og for andre mennesker som betyr noe for meg. Nei, jeg har ikke vært på jule-shopping. Ingen handling av julegaver. Bare spasertur og kikking rundt om kring. Vindus-shopping er himla billig. Og jeg har en tendens til å bli skikkelig utslitt om jeg setter beina inn på et kjøpesenter en lørdag formiddag. For mye pes, og akkurat nå to uker før julaften er det ikke noe roligere i Danmark enn i Norge. Sånn ut fra min private bedømmelse i alle fall.
Synnøve den gang hun var femtien… Foto: Meg
Mye i meg synes det er greit å være på denne siden av jorda akkurat nå, selv om like mye ønsker seg til Stillehavets strender og melissand. En tur i Bangkok hadde ikke gjort noe heller. Det er så mye jeg ikke har sett der, og så mangt jeg skulle se. I det hele tatt så er det et faktum at jeg lengter til Thailand når vintermørket kjennes som en svart sekk tredd over tilværelsen min.
Meg den gang jeg var 47…. ung og vakker for snart syv år siden. Speilet forteller meg at tiden har gått, og det fort.
Foto: Meg
Onsdag 16. desember 2015:
Jeg sitter ved mitt kjøkkenbord og har levd gode dager siden sist. Teksten jeg skrev på ble ikke ferdig. Det bare stoppet opp som en del gjør for meg på denne årstida.
Noen bekymrer seg for hvor mange tusen de skal bruke på julegaver. Det gjør ikke jeg, for det er ikke tema. I min familie er vi blitt enige om å være relativt moderate, sette det viktigste først. Kose oss mest med samværet med hverandre. Noe som jo er det viktigste hvordan en enn ser det.
Siden sist har jeg vært sammen med de jeg er gladest i av alle på en stor familiefest og feiret en begivenhet i slekta. Spist deilig dansk frokost i timer et sted i det yndige land og bare kost oss sammen. Vært glade for livet og at vi har hverandre her på jorda. Det er ingen selvfølge for noen.
Å få lov til å være i livet er en skatt. Jeg håper det varer riktig lenge enda. Helseutfordringene mine på tross. Merker egentlig ikke så mye til dem, selv om de alltid er der. Noe svetting, noe verk pist og hist, men alt i alt til å leve med så langt. Har sagt det før, men det er på tide nevne det igjen: Jeg er heldig som er så frisk til å være så sjuk. Ingen tvil. Det opptar meg mer enn mye annet. Navlebeskuende vil du kanskje si, men det får jeg leve med.
I går gikk fylkesmannen i Vest-Agder av med pensjon.
Hun har vært en aktiv dame, med mange jern i ilden.
(Første kvinnelige sysselmann på Svalbard i si tid.)
I intervju sa hun noe om sitt ståsted og hvordan hun tenker om hva som er privat.
Blant annet så mente hun at man ikke hadde noe på kafe å gjøre om en skulle delta i samfunnet.
Jeg er ikke enig i det.
Kafebordet er et supert sted for engasjerte diskusjoner.
Kafeene er faktisk steder der vanlige folk møtes.
Hva skulle man gjort uten praten over kaffekoppen ?
Slett ikke alle har muligheter for å sitte i viktige komiteer og ledende stillinger.
Men, demokratiet er da til for alle.
Jeg tenker at når enkelte samfunnstopper glemmer det så hopper de over hvem de tjener.
Som Erik Bye sa: Da blir det bare tullball!
Jeg for min del har opplevd mye samfunnsengasjement nettopp ved kafebordene, eller i kantina på jobb og studiested. Tro det eller ei så har også jeg vært student og yrkesaktiv i livet.
Alt er nemlig politikk og samfunn slik jeg oppfatter det.
I dag har Erna Solberg presentert nye statsråder.
Jeg så seansen på tv, og fikk med meg det hun sa.
Hvem som er best egnet til hva skal jeg ikke uttale meg om.
Den regjeringen støtter jeg ikke. Jeg er bekymret, veldig bekymret for den vegen de leder Norge. Min overbevisning forteller meg at de kun går de rikes ærender, og vi vanlige kan komme til å få ei mye vanskeligere framtid nettopp på grunn av dem. Så nei, etter mine begreper skulle de ikke hatt regjeringsmakt i det hele tatt. Den egoistiske samfunnsutviklingen er ikke det jeg ønsker meg for landet mitt. Heldigvis dog, er at jeg kan skrive det uten å risikere fengsel og annet.
Jeg er den jeg er, et lite menneske i det store maskineriet.
Så skal jeg bruke resten av dagen til å fintenke, mens jeg pusler til jul.
Den nærmeste familien kommer på besøk, og vi skal alle feire julaften sammen.
Jammen blir det noen fine dager med kjæresten også om ikke så lenge.
Jeg gleder meg veldig til alt sammen.
Ha fortsatt god ventetid.
Synnøve Sætrum
