04 september 2016

Lett reisefeber...



Hva det er å være sterk i seg selv?
 Snart fyller jeg femti-fem og tenker ofte på at tiden går. 
 Det jeg tenker på i skrivende stund er at løvet rasler og sola skinner. Verandadøra står oppe, og det er sommervarme her i stua 4. september. Jeg nyter det veldig. 
Samtidig som jeg vet det går mot høst og vinter. Når andre snakker om at høstfargene er vakre og at mørketiden er koselig med alle stearinlys og peisvarmen er jeg for så vidt enig i det. Det er bare det at for meg er det alt for mange måneder til å greie glede seg over det. Jo da, jeg synes høstløv er vakkert, og jeg har stearinlys nok til skikkelig tempelstemning inne hos meg.

Men, jeg skal være helt ærlig og si at jeg er veldig veldig glad for å vite at jeg ikke skal være her store deler av høsten og vinteren som nærmer seg. Jeg kjenner jeg blir fjern i blikket og allerede er på vei bort fra disse årstidene. Kunne dratt i forrige uke...

Jo, da. Livet er ei reise i seg selv. 
Det er sant, og akkurat i disse dager handler reisen om lengsel og å glede seg usigelig til det som kommer. Har lett reisefeber, kofferten er dratt ut av boden, og strykebrettet tatt fram. 
Solkrem er innkjøpt og sandalene er i orden.
Om ikke så lenge skal jeg avsted til solens øy for n-te gang, og jeg gleder meg. 
Det skal bli utrolig deilig for kropp og sjel.

I november forstod jeg at økonomien min er blitt betydelig trangere på grunn av økt skatt.
 Så hva gjør man da?
- Selger bilen.
Bil er vanvittig dyrt, og jeg er uføretrygdet og forstod jeg måtte velge.
Jeg velger varmen og med den bedre helse.  Så da blir det reise på budsjett igjen.
Takknemligheten for å bo så nært buss at jeg kan leve uten bil siger inn et øyeblikk.
Det andre er, om jeg ser globalt på det, at jeg har minsket mine klimautslipp for klodens ve og vel.
Aldri så galt at det ikke er godt for flere noe...

Vinteren som gikk verket kroppen til tider såpass at jeg bare sov.
Mørke og smerter gir gode forhold for depresjon. 
Er det noe jeg sloss mot så er det å dukke ned i den grøfta.
Det kan sikkert høres rart ut for den som aldri har vært der.
Hele den lyse årstida greier jeg stort sett komme meg ut, holde meg i aktivitet og kroppen føles relativt i orden. Såpass ok at jeg glemmer hvordan vinteren er. 
Men, i oktober "går lyset" og kulda kryper inn.

Så skjer det samme om igjen.
Jeg sover og sover og sover.
Inaktivitet fører til vektøkning som fører til høyere blodtrykk som fører til økt blodsukker som fører til økt kolesterol . Det er nå det. Videre forsterker det smertene i muskler og ledd. Så tar angsten seg opp, og så kryper depresjonen inn under huden.

Så innvender noen straks at det der er likt for alle.
Jo da rammene rundt å være norsk og leve i Norge er stort sett det.
Men, det er ikke sant at alle påvirkes på samme vis.
Noen snakker med tårer i øynene om hvor vakkert det er når de snører sin sekk og spenner sine ski. Hvor deilig lyset blir når all snøen kommer.  
Jeg synes det høres ut som ekte glede og flott for dem. 
Kose seg skikkelig i det iskalde stoffet som jeg også kunne før i tiden.
Men, ikke nå. Er det opp til meg skal jeg aldri gå på ski mer. 
I det finnes bare smerte og følelse av utilstrekkelighet for meg.

Det jeg derimot drømmer om å få oppleve mer av er  sammenhengende varme over så lang tid at kroppen blir mykere, smidigere og tynnere. Jevnlig massasje og mosjon. Grønt kosthold. Krydder som varmer leppe og gane. Smilende fjes. Varmt regn. Det gode livet i skyggen. Statuer. Buddha.
Elefanter og apekatter. Palmer, kokosnøtter og føttene i melis-sand. For å nevne noe. 

Hver eneste dag i livet betyr at jeg nærmer meg evigheten. Sånn er livsbetingelsene.
 Alltid har jeg med meg noen tanker om forgjengeligheten, min egen dødelighet.

Hva jeg kan gjøre med den? Ikke noe annet enn å leve, og gjøre det der det er best for meg.
Om det blir som jeg planlegger så kan jeg faktisk glede meg til månedene som kommer.

Jo, jeg har lett reisefeber her jeg sitter og føler meg sterk i meg selv.
Anbefaler varmen jeg !

Synnøve Sætrum

DEN INDRE STEMMEN...


"Finn den indre stemmen, og lytt til den" var et råd jeg en gang fikk med tanke på skriveprosesser. Siste tiden har stemmen vært omgitt av distraherende støy. Stikkende tanker. 
Det kjennes som å sitte mitt i et tornekratt kun ikledd bar hud til å løse opp og finne inn. 
Omgitt av alt som river, alt som spriker. 

Som tanken om den kjipe blå-brune regjeringen vi har i Norge.
Inhuman politikk for alle pengene.
Jeg ønsker virkelig at velgerne vet å vende dette systemet ryggen ved neste valg.
Tanker om terror og ekstremisme i kø. Samme hvem som utfører det og i hvilket navn.
Det er feigt, forferdelig og jeg trenger ikke ramse opp alle ord.
Ja, og så er det alle disse fæle sykdommene.
Alle disse som lett kunne vært lindret eller kurert om det ikke var pengene som bestemte alt også i denne sammenhengen.
Ja, og så all den maten som blir kastet i verden der millionene sulter. Hoff.
Jeg tenker akkurat på agurker som må være rette og måle eksakt antall cm, ellers går de på dynga.
Genmanipulerte dyr serveres som søndagsmiddag.
Genmanipulert korn.
Genmanipulering i profittens navn. Sukk !
Alt det tenker jeg på og kommer ikke unna. Synker litt inn i alt sammen ei stund.

Undertegnede er stressa for tiden.
Sånn er det.
Kunne skrevet om alt i mikroperspektivet også.
Jeg står over.
Det får bli en annen gang.

Nå ut i sola. Høre suset fra bladene som fortsatt henger på trærne.
Jeg aner et visst gult skjær i noen av dem.

 Her er det bare å ta et krafttak å dra seg selv over dørstokken.
"Ut og nyt været og livet ", sier den indre stemmen klart og urokkelig.


Synnøve Sætrum

13 august 2016

Enslige under stjernene...




Jeg ligger alene under stjernene. Himmelblå evighet med blinkende lys. 
Deilig å hvile blikket i. Godt å kjenne fred der jeg ligger på rygg og samler tankene. 
Livet slår meg ut og ned noen ganger, og så må jeg bare ligge der til jeg finner det for godt å reise meg igjen. Samle styrke og mot til å gå videre. 
Når alt kommer til alt er det jeg sjøl som må justere blikket mot himmelen. 
Kreftene blir ikke gitt ved dørene.
Enslige under stjernene opplever sjeldent slikt.

Det hender jeg undrer meg på om livet ville vært annerledes dersom det hele vegen hadde vært en del av ei tosomhet.  Hatt den riktige fasaden. Har for lengst forstått at jeg ikke har fasaden i orden. Jeg mener, jeg ser jo at bekjente ( de er jo bare det de som aldri inviterer enslige med i laget) som er to har riktig så sosiale liv. I alle fall om en skal tro fjesboka eller andre redigerte medier. Frekvensen av sommerfester har vært sterk, masse nedbør til tross.
Her i huset har frekvensen av tidlige kvelder florert denne sommeren. 
Sånn er det bare når en får seg en trøkk seksten. 
Kjedelige greier men nødvendig...

Heldigvis for stjernehimmelen. 
Den krever ingen tosomhet for å gi meg all rekreasjonen den har.
Hva skulle vi enslige gjort uten lyset over oss? 
Jeg bare spør !


Synnøve Sætrum

06 august 2016

LENGSEL ETTER FRED


Jo jeg er av dem som lengter etter og drømmer om fred på jorda.
For alle menneskene fra alle steder.

Denne sommeren har vært regntung og vindfull.
Speilet mot verdens elendighet forsvinner følelsen av problem.
Her jeg sitter har jeg ikke et eneste ett.
Det er fred.
De bygger ei lekestue naboene.
Bak trærne hører jeg:
"Du kan ikkje lege her, da kan du få ein hammer i haue"...

Min stille fredelige boble mot den store verden som går av hengslene i ett kjør.
Terror. Krig. Sult. Fattigdom. Fobier. Undertrykking.
Rasismen kryper innover Norge lik brunsneglene.
Egoismen vokser og vokser.
Fobiene står i kø...
Sådan er det når turbokapitalismen kvesser klørne på menneskenes frykt.
Jeg håper vanlige folk husker alt det fæle og stemmer dette blå uvesenet ut ved neste veiskille.

Midt oppi alt takker jeg for at jeg ikke sitter i en båt, eller får ei bombe i hodet.
Verdens "beste land" produserer bomber som slippes over menneskene.


Åhhh... som menneskene på jorda kunne trenge fredelige timer på ei strand...


Synnøve Sætrum


03 august 2016

LYS OG MØRKE ... GLEDE OG SORG... TRO OG TVIL...



Troen og tvilen vandrer sammen, lik sorgen og gleden. 
Munnhellet gir alle hendelser sin begrunnelse, og særlig i amerikanske filmer . 
Noen ganger snublende likt en slags trosbekjennelse, andre ganger lik fyllreplikk i mangelen av mangt eller mye.

Noen ynder ordene om at har du ikke noe positivt å si bør du heller holde munn.
Jeg ser poenget med det om det handler om å la være såre et medmenneske.
Nådeløst ærlig kan man bare være overfor seg selv.
Samtidig er akkurat de helt poengløse som munnkurv, -eller i betydningen at alt er så greit ...
Det er jo ikke det. 
Den som ikke er robot vet det ikke er mulig å feie alt utfordrende og vondt  for å lulle seg inn i "det greie"... Likeledes vet den som ikke er maskin at man kommer til å trampe i salaten så lenge en lever .

Jeg er både troende og tvilende, opplever lys, mørke, glede, sorg, tro og tvil. 
Takk for det !

Sorgen og gleden

Synnøve Sætrum

TANKER OM MENNESKERETTIGHETER


Noen uker uten et ord til bloggs, men med mange tanker.
Tanker om menneskerettigheter og fredelig ytringsfrihet.
Tanker om demokrati og diktatur.
Tanker om fredelig diskusjon mot dødelig terror.
Tanker om krig og fred.
Tanker om liv og død,
Tanker om det nære og kjære.
Tanker om fattig og rik.
Tanker om syke og friske.
Tankene mine kretser rundt måten debattene utspiller seg.
Slik jeg opplever det er det blitt vanskeligere å trygt uttrykke sin fredelige mening.
Retorikk er en kunst, og i disse dager er den til tider alt annet.
 Jeg opplever det slik at den framstår veldig skremmende.

Uttrykker man noe annet enn det den regjerende makta står for, eller er kritisk til politikken blir man lett stemplet som "dum" , "naiv", for terror, for å ødelegge velferdsordningene eller det som verre er. Undertegnede er rimelig oppegående og for menneskerettigheter og ytringsfrihet av det fredelige slaget. Jeg påberoper meg retten til å benytte meg av dem når jeg skriver dette.
Det kunne ikke falle meg inn å bruke triks som mobbing og bakvaskelser for å få fram mitt syn.
At jeg tar sterkt avstand fra terror skulle være unødvendig å tilføye. 
 I tillegg er jeg for å bygge opp og ut velferdsordningene, ikke det jeg ser skjer med dem under sittende regjering. Jeg nevner det likevel enda ei gang.
De som tenker likt meg skjønner i det minste hvorfor.

I speilet har hver bidige dag sett min lille fredelige plett mot den store  verden i all sin gru.
Jeg registrerer at ekstreme  terrorister av ulike slag er i farta.
 Jeg ser sult, fattigdom, sykdom, barnearbeid, undertrykking og annen nød mot denne fredelige pustende lungen landet mitt ,alt til tross, fortsatt er.

 Selvsagt har jeg ikke endret syn på landets regjerende myndigheter. 
Tvert i mot. Løfter jeg blikket fra navlen og kikker opp ser jeg at vi, etter mine begreper, har ei regjering som setter penger til de rike foran alt annet. 
Usannhetene de serverte under siste kamp om regjeringstaburettene fatter jeg ikke at deler av velgerne ikke ser. Hvorfor er denne skylappen så stor? 
Hvordan kan det være mulig at mennesker som er avhengig av velferdsgoder stemmer på partier som programfestet er mot offentlig/felles ansvar for å dekke grunnleggende menneskelige behov? 

Hvordan er det og mye annet mulig i et land som ynder å kalle seg "det rikeste og beste" i verden?
 Handler det dypest sett bare om fremmedfrykt?
Eller handler det om rasisme?
Jeg bare spør, og jeg bruker ordet selv om det kan føre til at jeg blir pepet huden full...
 Handler det om å synes oss som nasjon bedre enn alle andre nasjoner? 
Undertegnede kjenner det skammelig at vi som nasjon bygger de høyeste murene i Europa.
 For meg framstår det som absurd teater når ministerinnen smilende mot kameraene sier seg, kjempestolt, for det. Jeg vet ikke hvem ministeren er personlig. Det er ikke det jeg uttaler meg om, Jeg snakker om en politikk som for meg framstår som nærmest bunnløs selvgod og uten evne til solidaritet, og jeg gjentar at den er skammelig.
Videre tenker jeg at mange av disse medmenneskene denne politikken stenger ute flykter nettopp fra terror og krig.Mange, mange, mange ganger spør jeg meg selv hva denne utestengningspolitikken dypest sett er synlig utslag av? Og enda en gang stiller jeg meg spørsmålene overfor.

En annen side ved denne politiske situasjonen er at vi vanlige menneskene blir redde.
Jeg kjenner gode høgt utdannede folk som sier de ikke lenger tør si hva de mener.
Som sier: "Jeg er redd dem, redd for å si hva jeg mener".
Når jeg spør hvorfor er svaret sånn omtrentlig det samme.
Redselen bunner i frykt for represalier fra høyre, fordi det nå er blitt et debatt-klima i Norge hvor man risikerer bli skjelt ut på det mest usaklige og groveste av motstandere. 
Virkeligheten har de fleste brukere av internett og sosiale medier fått med seg.
Bakteppet er i tillegg frykt for muslimsk- og høyreekstremistisk terror.
Dette skjer i demokratiet vårt. 
Jeg finner det pent sagt skremmende.


Mister vi muligheten til den fredelige meningsutvekslingen er vi i på vei inn i ufriheten. 
Da er det fare for at de får siste ordet disse som skyter ungdommer, ferierende, reisende og så videre.
Vi må ikke komme dit. 
Jet ytrer det fritt og fredelig enda en gang:
Jeg tror på menneskerettighetserklæringen!
Terror er uakseptabelt enten fundamentet er religiøst eller politisk!!!

Synnøve Sætrum



13 juli 2016

TILGIVELSE




Tilgivelse ...
Stor og vanskelig, nødvendig og lett.
Du bestemmer deg for å tilgi den som gjorde deg urett.
Ikke edelmodig eller storsinnet.

Krenkelse og urett sitter klistret til tanke og følelse i mange og lange tider.
Til en skjønner det da, sånn plutselig og liksom ut av intet, uten tilnærmelser eller beklagelser, fatter du poenget med å slippe taket. Smerten har vært der lenge, sjelen er forpint. 
Du kan ikke slappe av, ei heller kjenner du til noen ro.


Bønnen hadde du helt glemt, men så:
Du må slippe taket forstår du, og ber høyere makter om bistand.

SYNNØVE SÆTRUM








25 juni 2016

Sommerkveld og "Brexit"....

Foto: Synnøve Sætrum

Ved frokostbordet i går sa min far: "Da gikk britene ut av EU". 
Jeg svarte: "Ja, det vet vi jo alle hva handler om".  Vi så på hverandre pappa, mamma og jeg. 
Det var ikke nødvendig å utdype det mer.
 Alle vet vi at det for tiden er urolig i Europa. Skremmende politiske strømninger vokser. 
Er de i ferd med å vokse oss over hodene? Jeg undrer og jeg lurer? 


Nasjonalismen er i vekst sammen med rasismen. 
Når jeg tar det litt inn over meg blir jeg urolig for det som kan komme til å komme, om ikke massene våkner og får snudd dette før det igjen er for sent. 
Det  er skremmende at menneskesyn som favoriserer enkelte, og nedvurderer andre blir mer og mer gangbart. På høyresiden i politikken flagges det for egenskaper jeg oppfatter som farlige for  verdensfreden. Jeg tenker på Marine Le Pen, Sverigedemokratene, Sylvi Listhaug, Nigel Farage og Gert Wilders. Bare for å nevne noen. De knesetter alle ideen om at noen er bedre enn andre fordi de tilfeldigvis er født innenfor et landområde. 

Det er skummelt, og jeg forundres over at ikke flere er urolige. 

For meg, lille meg, som i mange spørsmål sogner til venstre i politikken er ikke Brexit noe jeg automatisk jubler over. Ikke fordi jeg er for EU, jeg stemte i mot fordi jeg oppfatter organisasjonen som udemokratisk og mørkt mørkt blått kapitalistisk. Jeg liker ikke den typen organisasjon, siden den kun er til for kapitalen... 
Hadde man derimot hatt en internasjonal organisering som handlet om demokrati styrt fra grasrota sammen med utbredte sosiale goder for vanlige mennesker hadde jeg kunnet stemt for. Utopia, sier noen straks. Mulig det, men for meg vil det alltid være en drøm å strekke seg etter. 
Kall meg gjerne naiv og alt mulig, det preller av. Femtifire år har jeg levd, og akkurat den ideen kan jeg ikke kaste. Kanskje kan det aldri oppnåes, men det er mye man har sagt umulig gjennom historien som i dag er realiteter. Menneskene flyr fra det ene stedet til det andre ved hjelp av alle jernfuglene. For ikke å glemme alt som er ute i rommet. Det er lenge siden mennesket satte beina på månen. En overnasjonalitet som samler menneskene og stopper en hver form for krig hadde vært noe. FN ligner en sånn organisasjon, men helt uten makt. 
Så kan man spørre seg hva det kommer av? 
Ingen penger, ingen våpen, ingen ingen ingen ??? 

Uansett: London calling.

Sommerdagen er blitt til sommerkvelden. 
Med Brexit som bakteppe.Jeg ligger på senga og svetter.
Stemningen utenfor er lummer. Har fått med meg at en mulig flom er på vei til fylket jeg bor i. 
Vet ikke om det er ytre strøk, og så tenker jeg at her på øya renner vannet av.... Blæh!

Ha ei god natt!




Synnøve Sætrum

14 juni 2016

FRED, VÆR SÅ SNILL !


Det er morgen etter ni timer nattesøvn.
 Lenge siden sist. 
Jeg våkner enda en morgen uthvilt og  puster mot taket. 
Heldige meg som lever og er så rik på grunn av menneskene rundt meg.
Nok et glimt mot to evigheter. - et privilegium !

 Ikke bare på solskinnsdagene, men også når det butter og smerter . 
Ingen steder er det sagt eller skrevet at utfordringer uteblir eller at motbakkene til tider kan være i overkant bratte. Både privat og i verden. 

 Selvsagt har jeg fått med meg nyhetene om terroren i Orlando sammen med nyhetene om ny terror i Paris. Jeg fatter ikke tankegangen, noe jeg i grunnen er glad for . Terror kan aldri bli noe annet enn uttrykk for den største feighet. Som jeg tenker nærer den typen handlinger intet annet enn forakt. Og jeg tenker: Det eneste et vanlig menneske som meg kan gjøre er å fortsette leve mitt liv som vanlig. 

I går reiste jeg med tog mellom hovedstaden og hjembyen.
 Et øyeblikk satt jeg og spekulerte litt på om jernbanen er overvåket, om danske- eller svenskebåten er det ? Har de skandinaviske myndigheter kontroll? Jeg tenkte på tragedien på Utøya, og alt som er kommet fram om håndtering og manglende sådan nå sånn i etterkant. Så tenkte jeg på mitt opphold i Oslo de sommerdagene 2014 da trusselnivået ble hevet. Tungt bevæpnet politi over alt. Betyr det trygghet? Betyr det at myndighetene har kontroll?

 For noen år siden tenkte jeg aldri på slikt. 
 Så det er klart hendelsene trenger inn i sinnet og krever et standpunkt. 
Et som fordrer at det lille mennesket meg fortsetter som før , og at det lille mennesket meg gjør mine dager uten å være engstelig. Svaret er at disse terroristene er feige som angriper vanlige hverdagsmennesker som argument i det store spillet om religion, politikk, økonomi og makt. 
Når vi vanlige bruker vår selvfølgelige rett til å bevege oss fritt, gå hvor vi vil, tenke våre tanker og ytre dem fredelig og uten tanke om å bli fengslet eller drept er det et NEI til terror !
For meg og alle andre som er uskyldige mennesker i det store spillet finnes det ikke noe annet svar .

Akkurat nå tenker jeg på alle dem som har mistet livet siste dagene, alle som har mistet sine kjære helt meningsløst. Det er forferdelig og det kunne vært meg, eller en av mine. 

Selv om den lille kvinne og mann vinner rettigheter , ser det ut som det nesten alltid finnes krefter som vil rive ned. Drepe, ødelegge og knuse... Fobiene mot alt og alle er sterke om dagen. 

Jeg tenker at fred og kjærlighet er eneste svaret. 
Banalt vil noen si, og hvor mye skal mange tåle på vegen.
Det er vanskelig, men det er eneste vegen.



Synnøve Sætrum

03 juni 2016

SOMMERFORMIDDAG...

Foto : Synnøve Sætrum


Det er sommer i Norge. Ikke akkurat lett henslengt som disse damene jeg fotograferte på Mykonos for et par uker siden, men likevel. Ikke skal jeg si at jeg ikke har reist, sett og opplevd mye varme de siste årene. Europa de siste to årene særlig. Akkurat det har føltes veldig heldig kanskje til og med noe som ligner å være priveligert. Men, jeg liker ikke det ordet. For meg er det noe i det som speiler at noen har fortrinn framfor andre. Verden er rå og dypt urettferdig, og jeg er av den sorten som fortsatt drømmer om lik fordeling av godene og nok til alle på kloden. Ingen skal måtte drukne i Middelhavet fordi det øses bomber over hodene på dem... og så videre. 

 Det er forøvrig varmere på Flekkerøy nå om kvelden enn det var i Kykladene. Selv om jeg fikk vandre i solskinn, hånd i hånd med kjæresten, ligge ved hav og basseng og i det hele tatt mollkose meg med livet og innholdet i det er det nå varmere her. Jeg svettet dråper større enn stor de siste nettene. 
Nei, jeg klager ikke. Jeg elsker sommeren, kroppen min digger varme. 
Den suger den til seg nesten like sterkt som et menneske kan ta innover seg kjærligheten på alvor. Kjærligheten som finnes når en har et våkent øye og åpent sinn. 


Mykonos. Ikke selfie, kjæresten var fotograf.

Nesten all kropps- og sjelelig verk forsvinner som dugg under sola når jeg bare blir så heit. 
For all del, jeg har da remedier som stol og parasoll nok til å kunne høre på radio og få med seg hva som rører seg i morderlandet. At det er varmt nå vet vi alle, og så kan vi fundere på om det er normalt og sånn, helt til en faller inn i egne veikryss og valg. Ikke sånne greier som om en skal ha skjørt eller shorts på, nei. Ei heller om en skal tusle ned til havet for en dukkert, eller dra på konsert lørdag aften. Nei. Jeg tenker på store personlige vanskelige veivalg,  eller andre valg som det amerikanske presidentvalget. Grøss!

Det finnes mennesker i mitt liv som stemmer på høyresiden som forteller meg mildt at jeg egentlig ikke skjønner filla av økonomi, og at jeg burde lese meg opp på det så oppegående som jeg er. Dette med skattelette for de rike for eksempel, som et påskudd for at det skal bli så mange arbeidsplasser av det " på sikt".  Upresist begrep akkurat det. Hva betyr det egentlig? Når er det det er snakk om?Vel, er jeg ganske elendig utrustet i matte, men ikke like elendig når det gjelder statsbudsjettet: Er det ikke slik at når man gir noe til noen, så må man ta noe fra andre? 
Det blir jo ikke mer penger av å flytte rundt på dem? Eller? Mennesker er mennesker, og det er dem disse transaksjonene går ut over. For meg er det helt umenneskelig å tjene pengehaugene før folk av kjøtt og blod. Med drømmer, følelser og alt annet som er menneskelig. Markedsliberalismen rommer ikke hensyn til det. Jeg undrer meg fortsatt over at folk på trygd og i deltidsjobber (kvinner særlig) som stemte på de blå bare for å få ei forandring nå er skuffet. Har skrevet det før og skriver det igjen. Hva i all verden trodde de? Trodde de at de rike ville ta fra de rike og gi til de fattige. Mennesket vil bedras.


I går fant jeg en hoggorm godt sovende under noe plast i sola her hos meg. 
Hentet spade for å løfte den vekk (den er jo fredet), men da slanget den seg heldigvis vekk av seg selv. Kanskje den har lagt seg på samme plassen i dag. Den som lever får se. 

Nå ut med frøposene. Ikke ofte jeg har sådd direkte, men det skjer altså dette året. Skal til og med sette ut noen frø jeg en gang fikk av en ungarsk-norsk venn. Kanskje de kommer til å spire i denne varmen. Den som får sommer nok får se !

Synnøve Sætrum

31 mai 2016

Egenverdi og arbeidsliv....


 Jeg har hele livet slitt med min egenverdi og mitt selvbilde.
Det til tross for mange år høyere utdanning med gode resultater .
Til tross for at jeg har god familie, gode venner og i og for seg er helt trygg på mine prestasjoner .
Jeg vet jeg er modig og kan sprenge grenser innenfor rammene i mitt liv . 
Likevel får jeg denne vanvittige følelsen av at jeg ikke er noe i meg selv, at ingen er glad i meg, at jeg ikke er verdt å elske og respektere og så videre.  At jeg er mislykket og en forferdelig person.
 Er jo ufør for eksempel, og det er jo ingen heder . Samtidig som jeg tenker: Det er ikke sant Synnøve! Du har hele tiden gjort så godt du har kunnet, og mange ganger mer enn det. Jeg er for eksempel god til å ta hensyn til andre. Til og med personer jeg strengt tatt ikke burde ha noen grunn til å ta hensyn til. Så kan jeg kjenne jeg biter meg selv i halen og så er det å begynne på igjen med å overbevise meg selv om at alt negativt jeg "banker meg med" ikke er sant. Så dumt tenker du kanskje. Kanskje lurer du på hvorfor jeg gidder holde på sånn. Eller kanskje tenker du nå at dette her gidder jeg i alle fall ikke lese. Sånn sutring! 

  Jeg presterte i si tid nesten ni år høyere utdanning.  
Den hadde jeg tenkt å leve med og av hele livet . 
Motivasjonen på lesesalen var flerdelt, men blant annet handlet det om interesse , ei lønn å leve av, muligheter til å få inntekt så jeg kunne kjøpe et varig sted å bo. Forsørge meg selv hele livet. Ikke være noe eller noen til bry eller byrde. Sånn er jeg oppdratt og det jobbet jeg for og mot. Jeg hadde forsørgeransvar for et barn og jeg levde stort sett mine unge arbeidende år enkeltstående. Ville aldri aldri aldri vært det foruten(det er det aller viktigste i hele mitt liv), men det er klart at en slik situasjon gir motivasjon utover tanken på eget liv. 

 Da jeg etter hvert kom meg ut i arbeidet med fagene jeg hadde studert likte jeg meg veldig godt. Å være i klasserommet og nå fram, ja da svinger det og jeg kjente mange ganger jeg ikke ville byttet yrke med noen. For min del var de første årene som lærer noe kronglete. Her i Vest-Agder kuttet man i budsjettene allerede før 2000, slo sammen klasser og tok inn vikarer som man etter noen år bare vippet ut igjen. Jeg hadde ingen familie eller kjente som kunne hjelpe meg (Obs ja og jo sånn er det faktisk også i det offentlige.) til oppsigelig stilling. Og, det handlet ikke om at jeg ikke var god nok. Jeg var en flink lærer og har fått utallige tilbakemeldinger fra elevene jeg hadde både da og opp gjennom all tid etterpå. Sist for bare et par tre måneder siden. Jeg ble lykkelig for å bli husket som veldig flink, og vemodig for at det gikk som det gikk.  Så gjorde jeg i alle fall noe riktig tenker jeg da, og får være takknemlig hele tiden. På vegen som langtidssykemeldt og siden ufør har jeg møtt tidligere kolleger som er kommet i samme situasjon som meg. 

Tenk deg en situasjon hvor du jobber minst like hardt som alle andre fra august til juni, og så skal du ha ferie. Bare det at du vet ikke om du skal tilbake til jobben om to måneder. Hvert år er du permittert, på ubestemt tid. Ledelsen sier ikke noe om det som kommer , ikke arbeidskameratene heller . I det hele tatt så er det tyst hele sommeren, med unntak av en og annen klage på en karakter . Så blir du oppringt av en inspektør som skal ha deg til å bevise på hvilket grunnlag karakteren er satt (underforstått som om du ikke har gjort jobben din). Når du da ramser opp utallige skriftlige besvarelser , samt ditto muntlig aktivitet hender det du får høre: "Jøss, har du så godt grunnlag"!

 Det var svært vanskelig å ikke vite fra vår til høst om man hadde arbeid å gå til.  
Siden jeg hadde kjøpt leilighet og var eneforsørger var det til tider mer spenning enn jeg hadde godt av. Så jeg forsøkte roe meg selv på måter som etter hvert ble et helseproblem. Men,det var da og ikke nå. Etter åtte-ti års tid fikk jeg til slutt fast jobb i Nordland , og flyttet for å søke en tilværelse der . 
Siden jeg er oppvokst på Helgeland, og fortsatt snakker væfsning føltes det litt som å komme tilbake til noe kjent. Jeg trivdes godt i jobben ved Sandnessjøen Videregående Skole, det var bare det at all usikkerheten alle de foregående årene i lærerlivet mitt som hadde brent meg ut. 

Glemmer aldri et personalseminar ombord på hurtigruta med tema akkurat det som tema.
I det fantastiske høst-været satt jeg og så beundrende på fjellene i Vesterålen samtidig som jeg fulgte med i foredraget. Vedkommende viste ei framstilling av symptomer på overhead og jeg husker jeg redd og sjokkert tenkte:"Det er meg på absolutt alle punkter". 
Det var skremmende, og jeg husker jeg hadde lyst til å si det, men turde ikke. 
Hadde simpelten ikke egenverdi nok. 
Så husker jeg også at jeg fikk med meg noe om aktiv sykemelding, og at om man  var over et år sykemeldt var det oftere at en ikke noen sinne kom tilbake i jobb.  
Jeg kjempet med nebb og klør for å holde meg oppreist tre-fire måneder til, og så var det slutt. 
Helt slutt. Da jeg ble langtidssykemeldt kunne ingenting fått meg ut av det. 
Kan huske jeg tenkte det kunne bli atomkrig, annen krig, hungersnød, hva som helst . 
Jeg ville likevel ikke greie forholde meg til det. 
Var fullstendig tom og veldig langt nede.

Siden i livet har jeg møtt andre uføretrygdede lærere.
 Den gjennomgående historien er at det ikke på noen måte var elevene som gjorde at veggen dukket opp. Å være i klasserommet og undervise var stort sett fint sier de. Akkurat slik er min historie også.  Det det handlet om var overbelastning på grunn av alt for mange timer med rapporter og etterarbeid. Samt årsvikariat etter årsvikariat etter årsvikariat. 
Ikke noen oppsigelig stilling, man omgikk arbeidsmiljøloven. 
Når en selv etter hvert kikket på bestemmelsene som var da og fant ut at en ble feilbehandlet og grovt forbigått i ansettelsessaker ringte en til fagforeninga. 
Men, der var det ingen som kunne hjelpe feite kontigenter til tross. 
De sa ikke akkurat : Klar deg selv, men noe i den retningen. 
Forklarte hvordan fylkeskommunen kunne omgå arbeidsmiljøbestemmelsene og komme unna med det.Jeg grøsser i dag når jeg tenker på hva regjeringens tukling med arbeidsmiljøloven skal komme til å koste helsa for mange framover . 

Skal bli så fleksibelt sier de!
Ikke tro et ord av det er mitt svar!!!

Ledelse er vanskelig når alt handler om å gjøre greie for penger og sparing på budsjetter . 
Det merket en godt på gulvet. Ikke et eneste oppmuntrende ord selv om en jobba seg nesten ihjel alle ukedager hele året. Ikke ei helg fri, ikke en kveld uten tanker på elevene. 
Eget omsorgsansvar ble mange ganger trukket veldig langt. Alt for langt.
  Det meste av ledelsen kritiserte i stedet for å være pedagogiske veiledere og ansvarlige slik.  
Handlet alt bare om økonomi, eller var det noe annet? 
Mobbing? 
Vilkårlighet?

Sannheten er kanskje et sted midt i mellom. 
Men, det har lenge syntes som om økonomien og kun den er utslagsgivende for hvordan man skal drive skole.Pedagogene som skal gjøre jobben kommer i andre rekke. 
Mitt yrkesliv i videregående skole var over i 2004. 
Jeg har ikke arbeidet en dag siden. 
Det har jeg ikke hatt helse til.

Om jeg er bitter? Ikke i det hele tatt. 
Ikke  nå. Men jeg var , det er ikke bare å ha lånt seg arm og fattig samt ikke greie ha en bolig i dette rike landet. Men, jeg er ei dame med styrker på mange vis, midt i nederlagene. Jeg fikk ordentlig hjelp av en flink psykolog i flere år . Hun greide få meg til å se min egen verdi. Se realitetene i den virkeligheten som er min. Fikk meg opp av gropa og hjalp meg med å finne troa på at jeg er bra nok. Lærte meg noen triks for å få snudd tankene når jeg er på vei ned i grøfta igjen. For sånn er den, depresjonen, den prøver seg innimellom. Da er det bare å brette opp armene og sloss.
Denne psykologen fortalte meg også at hun hadde hørt mange historier om skalting og valting med mennesker i arbeidslivet. Akkurat det har jeg tatt med meg som en trøst. Jeg er ikke gal, og jeg innbiller meg ikke noe som helst. Men, jeg kom aldri ut i arbeidslivet igjen.
 Det lever jeg så godt jeg kan med.

(Presisering:  Nei, sånn var det ikke på Sandnessjøen videregående skole. Eneste stedet jeg ble behandlet ordentlig av ledelsen.Der hadde jeg min beste sjef i hele lærerlivet mitt. Det var bare at da var toget gått for helsa. Nok blir nok for mange, og jeg er ei av dem.)

Synnøve Sætrum


30 mai 2016

SLIK ER DET BARE

En kan være både uvøren, sta, egen, overreagere, eksplodere. 
Le og gråte. 
Være rasjonell og urasjonell.
Alt det menneskene er i sitt vesen, er lov.

Men en ting er ikke lov: Å skalte og valte med andres følelser. 
Valse inn i en annens liv, snu det på hodet og så bare forsvinne etter eget forgodtbefinnende.
 Eller kanskje ikke akkurat det, men bli borte når andre mennesker plutselig er mye viktigere.

 Å la noen ligge igjen etter vegen er stygt. 
En skal ikke leke med andres følelser. Lure og bedra.
Slippe inn og stenge ut. Inn og ut.
Det er ikke lov å behandle mennesker på sådant vis.
Noen gjør det likevel.
Slik er det bare!

Synnøve Sætrum

VALG





H

Det regner utenfor og i livet akkurat nå.
Nakken verker verker om kapp med nervene .
Du som bare for ei uke siden ikke ønsket deg noe annet i livet enn der du var rykkes ut av det enkle.
Livets vegkryss har en tendens til å dukke opp akkurat når du tror det meste går lett og det bare er straka vegen rett fram. Ja, for du ønsker minst mulig sorg, mest mulig glede, eller i det minste fravær av smerte. Jo da, og så skal man vokse på smerten og alt det der! Bli klok av skade og sånn! 
Bullshit: Av skade blir man skadd! Av for mye smerte får man kronisk vondt både i sjel og kropp.

 Ribbet til skinnet tenker du på valget du må ta. 
Det er ikke til å komme forbi og du vet ikke hvor du skal gå, hva du skal si, eller hvem du skal be om hjelp til flokene? Tipsene er fjerne i deg... Alt rundt deg synes så overfladisk og i slikt rom er det vanskelig å slepe sårbar- og menneskelighet til torgs. 
Gi nederlaget et ansikt og gjøre det synlig for spe og spott. 
Modig er den som viser svakhet og møter styrkende ord.
Hvor finnes det gode rådet, hvor finner det øret som ikke vil dømme deg nord og ned om du tar smerten ut av kroppen og legger alt på bordet? 
Kan en få et godt råd når virkeligheten er hjerteløs? 
Hva skjer dersom ingen tar i mot når du deler indre redsler og bange anelser?
Kanskje orker du ikke mer, kanskje greier du ikke hente deg inn igjen, og hva da?
Et skrik trenger seg ut og frem.

Du setter deg ned i krysset og vet ikke ut eller inn.
Alt verker og verker...
Umulige valg er umulige valg . Stille gråter du en skvett igjen.
 Alle valg får konsekvenser , men ikke alle konsekvenser er overskuelige. 
I livet med menneskene finnes så mye hver og en ikke har fantasi til å tenke ut.

Et er sikkert: Her er ingen solgangsbris og lune kvelder lenger . Nei da, slikt er bare til låns. 
Hard virkelighet, bitre realiteter og brutte løfter mulige svar . Svar som ikke blir til å bære .
Det regner enda mer utenfor og i livet .
Store våte dråper er alt som finnes, og de blander seg med store tårer.

Og så akkurat nå, når du var i balanse, kjente zen-vibrasjonene i ditt indre. 
Elsket øyeblikket og tenkte alt var vel og bra. Til og med du sjøl kjentes god nok. 
Det vet alle guder og mange mennesker at ikke er en selvfølgelighet. 
Følelser blir borte i verden av materialisme, fasader som skal holdes og ting som skal samles til ens dødende dag. En gang, og du vet du ikke kan ta noe av det med deg dit du går. 
-Likevel er det vanskelig å gå fri dragsuget.

Så du gråter så store tårer.- Hva annet kan du gjøre? 
Dine ferdigheter og prestasjoner blir så fjerne når det regner på selvfølelsen og egenverdien. 
Jo det er der, du vet du er god nok. Du vet du er snill, raus og verdt å elske. 
Men, akkurat nå som vissheten var der dukket det forbannade krysset opp. 
Loven om tingenes iboende faenskap heter det visst.


Synnøve Sætrum





29 mai 2016

Profesjonell amatør...


Jeg har skrevet blogg i mange år nå. 
En ting og tang-blogg kanskje. 
Har fått en del kommentarer om at jeg ikke er en profesjonell siden jeg ikke tjener penger på den, siden jeg gir ut mine av kvalitet varierende åndsverk gratis.
 Det  er et valg jeg gjorde tidlig i prosessen nettopp fordi jeg forsøkte meg med reklame. 
Ingen suksess.

Da mener jeg ikke at oppslagene var for få til å tjene kroner .
Nei, jeg opplevde at  en del av reklamene som ble knyttet til tekstene mine både var kvinnediskriminerende og også forfektet politiske syn jeg ikke kan stå inne for. 
Så jeg kuttet det ut. 
Integritet er viktig for meg.

Nevner nå, siden jeg ikke har skrevet om det på lenge at jeg har en del høgskole- og universitetsutdanning i sekken. Åtte og et halvt år for å være helt eksakt. Jeg har hatt gleden av å studere nordisk litteratur og språk i tre år , økonomisk og politisk nyere historie i like mange år . Jeg er utdannet pedagog. Har lest organisasjonsteori, sosiologi, statsvitenskap og medieteori til øyet ble stort og vått. Statens lånekasse for utdanning har jeg ennå med mine snart 55 år et månedlig forhold til. Etter studieslutt og fram til jeg ble syk jobbet jeg i videregående skole. Men, jeg er ufør blitt, noe som slett ikke var planen.  Når så skjedde er jeg veldig heldig som bor i Norge hvor man ennå ikke har klart å rasere økonomiske ordninger for kronisk syke. Jeg kan bare håpe at så ikke vil skje, for meg selv og for de som kommer etter meg. Nettopp fordi man ikke blir syk fordi det er et ønske. En kan ikke dikte seg til et knippe diagnoser .

Altså: Jeg har ikke helsa i orden, jeg har ikke arbeid, jeg eier ikke min egen bolig, jeg er ugift, men jeg er likevel velsignet.  For jeg har fantastisk familie, fantastiske venner og til og med en kjæreste. Mitt liv leves enkeltstående i leiligheten her, men jeg er slett ikke ensom til alle tider . 
Jeg trøster meg med det når virkeligheten butter , og noe eller noen gjør meg vondt. 

Har det til og med slik at jeg kan invitere mennesker på besøk . Det hender at folk kommer.
Jeg setter pris på samtale om både lett og tung, dypt og overfladisk. Nevner det overfladiske sist for akkurat det er jeg minst begeistret for . Men, i et liv er det sånn at i noen sammenhenger kommer en ikke utenom snikksnakk. Noe bærer en med lett overfladisk innsikt, på andre områder er en profesjonell amatør . Eller sagt som jeg ville ha fram. Utdanningen min har kostet flesk.
Men, jeg tjener ingen penger på den når jeg skriver blogg !

---

Jeg fant dette fotoet og teksten et eller annet sted på internettet. Gjenkjennelsen er stor for min være- og tenkemåte. Når jeg ikke bare antar noe, og gjør mer ut av dagen og tiden min . Når jeg husker at jeg i grunnen trenger lite fordi jeg har mer enn nok kommer smilet fram . Drømmene lever videre i meg , det er jo så mye jeg ønsker . Kanskje blir det ikke noe av . men det er godt å ha dem og de er mine. Noen ganger ler jeg av alt bare for å bli avløst med sorg . Jeg er velsignet så til de grader . Det er nok de aller fleste av leserne mine også. Og når det gjelder blogg så er jeg pr. nå helt fornøyd med status som profesjonell amatør .

Akkurat nå hører jeg at 700 mennesker har druknet utenfor Italia de siste dagene.
Sorg!

Synnøve Sætrum 

27 mai 2016

EGENVERDI . . .


Egenverdi. 
Jeg savner akkurat det for tiden. 
Bevisstheten om den i en kommunikasjon som har kjørt seg litt fast.
 Det du overfører til meg reflekterer den du er ... 
Akkurat som mine reaksjoner på deg er oppmerksomhet rundt min egen verdi.

Egenverdi er viktigere enn alt annet tenker jeg nå. 
En bombastisk tanke som neppe varer i evigheter . 
For tankene skifter med livet. De er på en måte når en kan speile dem i en annen. 
På en annen måte når en kun speiler i seg selv. 
Er ensomhet, sårhet og svik tema skal en ha takk. Avvisning bare understreker tomrommet i tilværelsen. Noen plukker fra øverste hylle, mens andre kun tilbys smuler fra de rikes bord. 

Verden er rå. Slett og rett. 

Livet er til tider et helvetes pes.
Jommen sa jeg egenverdi.
Egenverdien eksisterer ikke annet enn som en fin teori som andre nyter glede av i praksis.

Sjøl er du ikke noe annet enn brukt og kastet skrot. 
Skjønner du hvor jeg vil? Reflekterer det jeg sier noe av deg, eller forteller det mest om meg?

Kommentarer tas i mot med takk, takk og atter takk.

Synnøve Sætrum

29 april 2016

DEN GYLDNE REGEL

Dag etter dag, år ut og inn sitter jeg med kaffekoppen og leser og lytter til nyheter. - Noen morgener blir jeg ikke så veldig opprørt, andre kjennes tøffere. De siste månedene har det som gjør meg nedstemt handlet om disse holdningene lederne i landet viser overfor mennesker i nød, og jeg registrerer at alt for mange vanlige folk mener det samme. Undertegnede finner det skremmende og veldig trist. Kall meg gjerne naiv, men ikke si at jeg er dum fordi jeg kjenner en smule empati. 
"Du er alt for snill", sier min hjertens kjær . Jeg vet nå ikke det tenker jeg, men det er ikke så vanskelig å forestille seg at det like godt kunne vært meg som var på flukt. Så mange tiår siden vi hadde helt andre forhold i Norge er det dog ikke. Samtidig tenker jeg at verden er i stadig forandring, og som det ser ut er ingen trygge for at en alltid kan sitte trygt i sitt hjem. Hva da?

Dypest sett ser jeg disse diskusjonene om innstramninger og annet som uttrykk for manglende empati., og den gyldne regel anvendes ikke lenger . Ministeren som har hengt korset rundt halsen later til å se helt vekk fra den hellige boka."Du skal elske din neste som deg selv", står det i 3. Mosebok 19.18. I Matteus 7.12 kan den som vil lese: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem". Siden damen på taburetten ønsker både å endre asylrett og annet, må det bety at hun mener alle mennesker bør møte stengte dører på flukt fra krig og elendighet. Asylretten er internasjonal, som menneskerettighetserklæringene er det. Likevel durer de i veg, regjeringen, blå-blå som de er . Enda mer bekymrer det meg at Stortinget i mange av disse sakene legger seg flate og støtter? Hvorfor? Er det tanken på neste Stortingsvalg som styrer?

---
  

 Litt mer kaffe her. Det gleder meg at våren er ordentlig på vei. Jeg kan jo ikke krangle med kalenderen, og våren kan ikke holdes tilbake. Selv om jeg leser vinteren prøver sine siste stunt andre steder i landet. La biler med sommerdekk stå !







25 april 2016

LITT FRUSTRASJON TIL AFTENS...


Er av dem som blir sliten av flyktningespørsmålene, enda det slett ikke handler om meg.
Jeg har det jo godt, er trygg, har tak over hodet her i lille gode Norge. Da jeg vokste opp trodde vi på et samfunn som var til for alle. Vi trodde på likestilling og inkludering. På skolen lærte vi hvordan noen trodde seg bedre enn andre på grunn av hudfarge, legning, religion eller annet.
Vi hadde til og med gruppearbeider rundt det, og diskuterte slikt allerede på ungdomsskolen.
Slik jeg er oppdratt jubler man over arbeidsmiljølov, lov om likestilling mellom kjønnene, menneskerettighetserklæringen og så videre. Jeg ble oppdratt til å se alle mennesker som likeverdige eiere av samme jorda. Siden jeg var liten har jeg ønsket fred i verden, vært overbevist om at det er eneste vegen. Fortsatt tror jeg på dialog mellom menneskene. Slik jeg opplever det disse dager får jeg prøvd verdiene mine mot det den blå-brune regjeringen med Listhaug og Jensen i spissen drar inn i norsk samfunnsliv . Jeg er ikke nevneverdig begeistret over det jeg registrerer. Er du?

Undertegnede er frustrert over den såkalte innvandrings- og integrerings ministeren (påståtte)sine iskalde kalkulerende stunt hvor hun ikke skyr et eneste middel for å sette seg selv i sentrum.
Om du ikke skjønner hva jeg mener så les koblingene nedenfor. De forklarer godt.


Synnøve Sætrum

FØR OG NÅ...

Søndag 24. april 2014

Forrige helg var jeg på hyttetur sammen med venninner jeg har kjent hele mitt voksne liv og vel så det. Vi er ikke så ofte sammen, men de timene vi er er det stas. For meg er det noe helt spesielt med de gamle venninnene. De jeg har vært tenåring sammen med, ung voksen også. Menneskene som var der da jeg utviklet meg til den jeg er i dag. Godt voksen altså.Snart 55 jeg, ikke at jeg fatter hvor tida er blitt av. Ikke at det er noe spesielt for meg. Hører mange andre synge den visa mens vi andre nikker gjenkjennende. Femtifem ja. 

Det betyr at kroppen min og meg fødtes nært opptil Cuba-krisen, og i oppveksten visste jeg både hva jernteppe og terrorbalanse innebar. Jeg vet at trusselen om atomkrig var noe jeg tenkte på. Den fantes der som bakteppe for alle menneskers liv. I disse dager er det tretti år siden Tsjernobyl. Da ulykken var et faktum bodde jeg i nord. Jeg hadde et lite barn, og på radioen sa de at man ikke burde være ute i regn. Jeg vet ikke om det fantes noen sammenheng mellom ulykken og at noen helt unge mennesker fikk dødelig kreft i tiåret som fulgte. Det jeg vet er at vi var noen som undret oss litt! Jeg husker fjellene av ned- og bortfrosset slakt, og at diverse ble testet for radioaktivitet. Ja, sånn var det da. I dag er det trusselen om ekstremistisk terror som i liten eller større grad opptar tankene. Undertegnede er ikke så modig øye til øye, og hun vet hun ville blitt redd stilt overfor skruppelløse massemordere eller bombeeksplosjoner. Samtidig fortsetter jeg som andre å leve mitt liv, reise mine reiser og tenker at de faen meg ikke skal få bestemme. Da vinner de jo. Det vil jeg jo ikke, og jeg vet vi er mange som tenker på den måten. Jeg tenker også at det er vanskelig terreng vi vandrer i her og nå, men jeg er nå sånn skrudd i hop at jeg fortsatt tror på dialogen og freden som eneste mulige vei.

---

 Bygdeoriginalen fantes i mitt barndoms rike. Fra den lille halvøya utenfor byen midt i Norge husker jeg, blant andre, Eval, som gikk sine lange turer, og kun sa to setninger til oss ungene: "Ke dæ høve" og "Dæ bi no vel rægn"! I grunnen så sa han det meste med det. For jeg tenker på oppveksten som undringens tid, og tiden det var lov å spørre hvorfor, enten det dreide seg om det store eller små. Dessuten; -regn ble det alltid i Vefsn. Der jeg vokste opp regnet det mer enn i Bergen og det sier vel ikke så lite. Likevel var min barndoms himmel lett, og jeg er takknemlig for oppvekststedet. 
 Det finnes andre originaler jeg husker godt, uten at jeg skal komme inn på dem her. Noen var antakelig bare eremitter og litt sære, mens andre sikkert hadde en eller annen diagnose. Hva vet jeg?
Annet enn at vi slett ikke var redd for at disse fargeklattene av noen mennesker skulle gjøre oss noe fortred. Vi hørte aldri noe om det da eller seinere. Hvor er originalene blitt av ? 
Jeg har bodd så lenge i Kristiansand at jeg har opplevd noe i nærheten her også, men nå er alle borte.
Finnes det ikke bygdeoriginaler lenger?

Ellers har jeg det slik at jeg tenker på dagen i dag. 
Den blir innholdsrik. Skal både på til middag hos familien, og på kino etter det.
"Pyromanen" etter Gaute Heivoll sin: "Før jeg brenner ned". 
Jeg er spent på den, fordi historien er sterk, og boka var noe som satte seg i meg.
Når det er sagt tenker jeg på at jeg er alt for lite på kino, men bedre litt enn aldri.
Var flinkere til det før, og nei, det er ikke fordi jeg ikke kan gå alene.
Har gjort det mye. Er bare litt mer plantet i sofaen eller stolen når det blir kveld.
Kanskje henger det sammen med alderen og at når dagen er gått er jeg oftest helt fornøyd og uten lyst på flere "tiltak"... Når jeg mimrer som best denne formiddagen tenker jeg på hvor mye jeg orket og rakk på en dag eller ei uke for tretti år siden. Så skjønner jeg at tiden er gått, og at aktivitetene ikke er så intense. Det er jeg forresten også glad for å få oppleve. 
Kunne kikke på mitt liv med ulike briller av tid.

Tida som går ja. Og nå er det nesten helt vår, det blomstrer men er fortsatt for kaldt utenfor til bare å kunne åpne døra og spasere rett ut på plattingen. April er ikke den måneden jeg velger meg, mer mai.
Mai som er skjønn  både i landet og ellers i verdensdelen vår. Mest nedover da, og jeg lengter til Egeerhavet, Middelhavet og så videre når yr forteller meg at der er mange og tyve grader i sola disse dagene. Den som kunne sittet ved havet med faktor femti på nesa og kjent smaken av feta, søt rødløk samt tomater med solskinn. Chania, Rhodos by, Mykonos eller Athen for eksempel. Eia var jeg der akkurat i skrivende nu.  Entusiasmen for sommeren blir bare sterkere og sterkere. Skulle hatt mulighet og mot til å finne sommeren for godt og resten av livet.. Men....


Stavangerensemblet på radioen. 
Historien om gruppa, og dypdykk i sanger jeg hadde glemt men husker både tekst og melodien på når de blir spilt. Jeg synger med på sang etter sang. Du verden. 
Formiddagen på mitt lille kjøkken blander seg med indre bilder og personlige opplevelser i lys av den musikken, deriblant tre-fire konsertopplevelser...
Alle platene fantes en gang i samlinga av vinyl.
Jo de var store for oss som var unge den gang da.Må få tak i en samle-cd.

Kaffen sist og først som de aller fleste morgener. 
Forbereder meg på dagen og opplevelser som kommer om noen dager.
 En dag av gangen ja, men livet består også av glede for det som skal komme. 
Spesielle hendinger og planer består jo av planlegging og å glede seg. 
Så gjennomfører en , det er det viktigste, før evalueringen kommer. 
Jeg ser det er vår utenfor, men er fortsatt såpass tett i pusten at jeg blir sittende innenfor. 
Det blåser og jeg kan tenke meg det er temmelig tett med pollen.
 Fikk en sånn innhalator for første gang i mitt liv her om dagen. 
Jeg får være takknemlig for at det virker, og at jeg tror bruken av den er et forbigående fenomen hørende våren til.Da legen lyttet på lungene mine spurte han om jeg røkte.
Det er like deilig å kunne svare nei hver gang det spørsmålet kommer.
Enda deiligere å tenke på at det er godt over ti år siden jeg sluttet.
Tenker jeg er veldig heldig som fikk det til...
Noen av vennene mine strever fortsatt med den avhengigheten, og noen betrakter seg selv som evige røykere enda de egentlig ønsker seg motsatt status. 

Jo, det blomstrer og gror.
Jeg synes våren er kald og lang dette året synes jeg som er helt klar for sommer og varme.
Som jeg alltid lengter etter. Egentlig skulle jeg nok bodd helt andre steder om vinteren.
Men, det går altså ikke gjennomføre. Ting koster nemlig mer penger enn jeg kan oppdrive...




Mandag 25. april 2016

"Pyromanen" ble en skuffelse. Egentlig ikke så uventet siden romanen var så god. Syltynn film rett og slett. Ikke skjønner jeg at den mottar femmere når den kritiseres. Da spør jeg for hva? Lyden kanskje, eller effektene i brannscenene. Skuespilleriet var ok, men manus var slunkent.
Nei, jeg ble ikke imponert i det hele tatt. Det var faktisk så lite engasjerende at jeg kunne vært opplevelsen foruten tenkte jeg mens jeg satt der og ventet på at greia skulle ta slutt.

Fordi det ligger et arktisk vær over landet kom noen på den ideen at ol-floka fra Lillehammer kunne være noe å ta opp der det er snøkaos på veiene, og ellers for å holde varmen. Vel, et sted går grensen for meg. Jeg slo radioen av og tippa inn i drømmen om greske dager og netter. Kan leve ei stund på minner, og håpe det blir muligheter for å skape noen nye... Kommer ikke utenom "Stose to stroma sou gia dio" når drømmene tar meg, og jeg er neppe alene. Er det ikke til det greske vi reiser i flokk og følge vi som bor mot iskanten av Europa? I år er det antakelig viktigere enn noensinne å ta en tur. Ikke svikte grekerne i alt det de står i. Ikke sant?



Synnøve Sætrum