Dag etter dag, år ut og inn sitter jeg med kaffekoppen og leser og lytter til nyheter. - Noen morgener blir jeg ikke så veldig opprørt, andre kjennes tøffere. De siste månedene har det som gjør meg nedstemt handlet om disse holdningene lederne i landet viser overfor mennesker i nød, og jeg registrerer at alt for mange vanlige folk mener det samme. Undertegnede finner det skremmende og veldig trist. Kall meg gjerne naiv, men ikke si at jeg er dum fordi jeg kjenner en smule empati.
"Du er alt for snill", sier min hjertens kjær . Jeg vet nå ikke det tenker jeg, men det er ikke så vanskelig å forestille seg at det like godt kunne vært meg som var på flukt. Så mange tiår siden vi hadde helt andre forhold i Norge er det dog ikke. Samtidig tenker jeg at verden er i stadig forandring, og som det ser ut er ingen trygge for at en alltid kan sitte trygt i sitt hjem. Hva da?
Dypest sett ser jeg disse diskusjonene om innstramninger og annet som uttrykk for manglende empati., og den gyldne regel anvendes ikke lenger . Ministeren som har hengt korset rundt halsen later til å se helt vekk fra den hellige boka."Du skal elske din neste som deg selv", står det i 3. Mosebok 19.18. I Matteus 7.12 kan den som vil lese: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem". Siden damen på taburetten ønsker både å endre asylrett og annet, må det bety at hun mener alle mennesker bør møte stengte dører på flukt fra krig og elendighet. Asylretten er internasjonal, som menneskerettighetserklæringene er det. Likevel durer de i veg, regjeringen, blå-blå som de er . Enda mer bekymrer det meg at Stortinget i mange av disse sakene legger seg flate og støtter? Hvorfor? Er det tanken på neste Stortingsvalg som styrer?
---
Litt mer kaffe her. Det gleder meg at våren er ordentlig på vei. Jeg kan jo ikke krangle med kalenderen, og våren kan ikke holdes tilbake. Selv om jeg leser vinteren prøver sine siste stunt andre steder i landet. La biler med sommerdekk stå !
Er av dem som blir sliten av flyktningespørsmålene, enda det slett ikke handler om meg.
Jeg har det jo godt, er trygg, har tak over hodet her i lille gode Norge. Da jeg vokste opp trodde vi på et samfunn som var til for alle. Vi trodde på likestilling og inkludering. På skolen lærte vi hvordan noen trodde seg bedre enn andre på grunn av hudfarge, legning, religion eller annet.
Vi hadde til og med gruppearbeider rundt det, og diskuterte slikt allerede på ungdomsskolen.
Slik jeg er oppdratt jubler man over arbeidsmiljølov, lov om likestilling mellom kjønnene, menneskerettighetserklæringen og så videre. Jeg ble oppdratt til å se alle mennesker som likeverdige eiere av samme jorda. Siden jeg var liten har jeg ønsket fred i verden, vært overbevist om at det er eneste vegen. Fortsatt tror jeg på dialog mellom menneskene. Slik jeg opplever det disse dager får jeg prøvd verdiene mine mot det den blå-brune regjeringen med Listhaug og Jensen i spissen drar inn i norsk samfunnsliv . Jeg er ikke nevneverdig begeistret over det jeg registrerer. Er du?
Undertegnede er frustrert over den såkalte innvandrings- og integrerings ministeren (påståtte)sine iskalde kalkulerende stunt hvor hun ikke skyr et eneste middel for å sette seg selv i sentrum.
Om du ikke skjønner hva jeg mener så les koblingene nedenfor. De forklarer godt.
Forrige helg var jeg på hyttetur sammen med venninner jeg har kjent hele mitt voksne liv og vel så det. Vi er ikke så ofte sammen, men de timene vi er er det stas. For meg er det noe helt spesielt med de gamle venninnene. De jeg har vært tenåring sammen med, ung voksen også. Menneskene som var der da jeg utviklet meg til den jeg er i dag. Godt voksen altså.Snart 55 jeg, ikke at jeg fatter hvor tida er blitt av. Ikke at det er noe spesielt for meg. Hører mange andre synge den visa mens vi andre nikker gjenkjennende. Femtifem ja.
Det betyr at kroppen min og meg fødtes nært opptil Cuba-krisen, og i oppveksten visste jeg både hva jernteppe og terrorbalanse innebar. Jeg vet at trusselen om atomkrig var noe jeg tenkte på. Den fantes der som bakteppe for alle menneskers liv. I disse dager er det tretti år siden Tsjernobyl. Da ulykken var et faktum bodde jeg i nord. Jeg hadde et lite barn, og på radioen sa de at man ikke burde være ute i regn. Jeg vet ikke om det fantes noen sammenheng mellom ulykken og at noen helt unge mennesker fikk dødelig kreft i tiåret som fulgte. Det jeg vet er at vi var noen som undret oss litt! Jeg husker fjellene av ned- og bortfrosset slakt, og at diverse ble testet for radioaktivitet. Ja, sånn var det da. I dag er det trusselen om ekstremistisk terror som i liten eller større grad opptar tankene. Undertegnede er ikke så modig øye til øye, og hun vet hun ville blitt redd stilt overfor skruppelløse massemordere eller bombeeksplosjoner. Samtidig fortsetter jeg som andre å leve mitt liv, reise mine reiser og tenker at de faen meg ikke skal få bestemme. Da vinner de jo. Det vil jeg jo ikke, og jeg vet vi er mange som tenker på den måten. Jeg tenker også at det er vanskelig terreng vi vandrer i her og nå, men jeg er nå sånn skrudd i hop at jeg fortsatt tror på dialogen og freden som eneste mulige vei.
---
Bygdeoriginalen fantes i mitt barndoms rike. Fra den lille halvøya utenfor byen midt i Norge husker jeg, blant andre, Eval, som gikk sine lange turer, og kun sa to setninger til oss ungene: "Ke dæ høve" og "Dæ bi no vel rægn"! I grunnen så sa han det meste med det. For jeg tenker på oppveksten som undringens tid, og tiden det var lov å spørre hvorfor, enten det dreide seg om det store eller små. Dessuten; -regn ble det alltid i Vefsn. Der jeg vokste opp regnet det mer enn i Bergen og det sier vel ikke så lite. Likevel var min barndoms himmel lett, og jeg er takknemlig for oppvekststedet.
Det finnes andre originaler jeg husker godt, uten at jeg skal komme inn på dem her. Noen var antakelig bare eremitter og litt sære, mens andre sikkert hadde en eller annen diagnose. Hva vet jeg?
Annet enn at vi slett ikke var redd for at disse fargeklattene av noen mennesker skulle gjøre oss noe fortred. Vi hørte aldri noe om det da eller seinere. Hvor er originalene blitt av ?
Jeg har bodd så lenge i Kristiansand at jeg har opplevd noe i nærheten her også, men nå er alle borte.
Finnes det ikke bygdeoriginaler lenger?
Ellers har jeg det slik at jeg tenker på dagen i dag.
Den blir innholdsrik. Skal både på til middag hos familien, og på kino etter det.
"Pyromanen" etter Gaute Heivoll sin: "Før jeg brenner ned".
Jeg er spent på den, fordi historien er sterk, og boka var noe som satte seg i meg.
Når det er sagt tenker jeg på at jeg er alt for lite på kino, men bedre litt enn aldri.
Var flinkere til det før, og nei, det er ikke fordi jeg ikke kan gå alene.
Har gjort det mye. Er bare litt mer plantet i sofaen eller stolen når det blir kveld.
Kanskje henger det sammen med alderen og at når dagen er gått er jeg oftest helt fornøyd og uten lyst på flere "tiltak"... Når jeg mimrer som best denne formiddagen tenker jeg på hvor mye jeg orket og rakk på en dag eller ei uke for tretti år siden. Så skjønner jeg at tiden er gått, og at aktivitetene ikke er så intense. Det er jeg forresten også glad for å få oppleve.
Kunne kikke på mitt liv med ulike briller av tid.
Tida som går ja. Og nå er det nesten helt vår, det blomstrer men er fortsatt for kaldt utenfor til bare å kunne åpne døra og spasere rett ut på plattingen. April er ikke den måneden jeg velger meg, mer mai.
Mai som er skjønn både i landet og ellers i verdensdelen vår. Mest nedover da, og jeg lengter til Egeerhavet, Middelhavet og så videre når yr forteller meg at der er mange og tyve grader i sola disse dagene. Den som kunne sittet ved havet med faktor femti på nesa og kjent smaken av feta, søt rødløk samt tomater med solskinn. Chania, Rhodos by, Mykonos eller Athen for eksempel. Eia var jeg der akkurat i skrivende nu. Entusiasmen for sommeren blir bare sterkere og sterkere. Skulle hatt mulighet og mot til å finne sommeren for godt og resten av livet.. Men....
Stavangerensemblet på radioen.
Historien om gruppa, og dypdykk i sanger jeg hadde glemt men husker både tekst og melodien på når de blir spilt. Jeg synger med på sang etter sang. Du verden.
Formiddagen på mitt lille kjøkken blander seg med indre bilder og personlige opplevelser i lys av den musikken, deriblant tre-fire konsertopplevelser...
Alle platene fantes en gang i samlinga av vinyl.
Jo de var store for oss som var unge den gang da.Må få tak i en samle-cd.
Kaffen sist og først som de aller fleste morgener.
Forbereder meg på dagen og opplevelser som kommer om noen dager.
En dag av gangen ja, men livet består også av glede for det som skal komme.
Spesielle hendinger og planer består jo av planlegging og å glede seg.
Så gjennomfører en , det er det viktigste, før evalueringen kommer.
Jeg ser det er vår utenfor, men er fortsatt såpass tett i pusten at jeg blir sittende innenfor.
Det blåser og jeg kan tenke meg det er temmelig tett med pollen.
Fikk en sånn innhalator for første gang i mitt liv her om dagen.
Jeg får være takknemlig for at det virker, og at jeg tror bruken av den er et forbigående fenomen hørende våren til.Da legen lyttet på lungene mine spurte han om jeg røkte.
Det er like deilig å kunne svare nei hver gang det spørsmålet kommer.
Enda deiligere å tenke på at det er godt over ti år siden jeg sluttet.
Tenker jeg er veldig heldig som fikk det til...
Noen av vennene mine strever fortsatt med den avhengigheten, og noen betrakter seg selv som evige røykere enda de egentlig ønsker seg motsatt status.
Jo, det blomstrer og gror.
Jeg synes våren er kald og lang dette året synes jeg som er helt klar for sommer og varme.
Som jeg alltid lengter etter. Egentlig skulle jeg nok bodd helt andre steder om vinteren.
Men, det går altså ikke gjennomføre. Ting koster nemlig mer penger enn jeg kan oppdrive...
Mandag 25. april 2016 "Pyromanen" ble en skuffelse. Egentlig ikke så uventet siden romanen var så god. Syltynn film rett og slett. Ikke skjønner jeg at den mottar femmere når den kritiseres. Da spør jeg for hva? Lyden kanskje, eller effektene i brannscenene. Skuespilleriet var ok, men manus var slunkent.
Nei, jeg ble ikke imponert i det hele tatt. Det var faktisk så lite engasjerende at jeg kunne vært opplevelsen foruten tenkte jeg mens jeg satt der og ventet på at greia skulle ta slutt.
Fordi det ligger et arktisk vær over landet kom noen på den ideen at ol-floka fra Lillehammer kunne være noe å ta opp der det er snøkaos på veiene, og ellers for å holde varmen. Vel, et sted går grensen for meg. Jeg slo radioen av og tippa inn i drømmen om greske dager og netter. Kan leve ei stund på minner, og håpe det blir muligheter for å skape noen nye... Kommer ikke utenom "Stose to stroma sou gia dio" når drømmene tar meg, og jeg er neppe alene. Er det ikke til det greske vi reiser i flokk og følge vi som bor mot iskanten av Europa? I år er det antakelig viktigere enn noensinne å ta en tur. Ikke svikte grekerne i alt det de står i. Ikke sant?
Når jeg kikker mot lyset og tenker mine første tanker hver morgen konstaterer jeg ofte at bevisstheten kretser om politikk. H og FRP-politikken i disse dager. Det er ikke så underlig for påvirkningen som føres gjennom mediene er massiv for tiden. Det er mye frykt ute og går . Mye skremsel godt blandet med tåkeprat. Politikken som for meg ikke er bedre løsninger for Norge, men det motsatte. Løgnene deres er tydelige, og jeg hører det snakkes om at man ikke kan begripe dem som trodde disse partiene/statsrådene ville styre for "folk flest". Arbeidsløsheten stiger, og jeg lurer på hva den enkelte uten jobbe kommer til å møte i tidene som kommer. I går snakket jeg med ei dame som mistet jobben i november . Hun beskrev møtet med den situasjonen som alt annet enn lett. Ledigheten øker over alt, og nå begynner ringvirkningene å vise seg. De blå politikerne snakker om omstilling og at det vil bli bedre på sikt. Damen som sitter uten arbeid uttrykte null tro på det. Hun mente oljebransjen aldri ville bli som før igjen. Dessuten fortalte hun om 6-700 søkere på hver enkelt jobb. Da skal det noe til for å nå fram. Når en får arbeid er det fortsatt hundrevis uten. Jeg har vært arbeidsledig selv under mitt yrkesaktive liv, og kjenner mye av følelsene. For meg var det liten trøst i at mange andre hadde det slik. Ok, jeg visste at konjunkturer og politiske føringer ikke var min skyld, men jeg forstod jo fort at jeg ikke kunne bruke det til noe som helst. I den perioden fikk jeg problemer med gjelden min. Både i statens lånekasse for utdanning, og den på boligen. Trygda kunne ikke dekke avdragene, så boligen måtte jeg selge. Jeg har aldri kommet meg tilbake til eid bolig. Statens Lånekasse får stadig sine avdrag hver eneste måned. Jeg føler oppriktig med dem som nå får problemer når lønnen er kraftig redusert. Når det handler om om å kanskje ikke kunne oppfylle sine egne forpliktelser hjelper det lite at mange andre er i samme situasjonen. Faktisk gjør det saken verre... Kampen om stolene blir så intens! --- Regjeringens politikk er til å gjøre livet enda enklere for rikinger flest, ikke vanlige mennesker. Særlig ikke svake grupper og slett ikke flyktninger . Noen ganger hører jeg nevnt frykt for at disse menneskene som kommer til oss fra andre kulturer vil komme til å ta over. At de vil få demokratisk mulighet til å innføre sharia-lovgivning og det som verre er . For meg høres det vel paranoid ut. Hallo, hallo !!! Dessuten: Mens statsminister, innvandrings-og integreringsminister, samt finansminister snakker seg svette om flyktninger er det lett å miste perspektivet. Lett å glemme at det blir gjort mange politiske endringer rundtomkring. Endringer som gagner de rike, og tar goder fra vanlige mennesker . Jeg tenker på alle kutt, alle steder i offentlige tjenester og etater . Denne regjeringen er uttalt mot offentlighet, men for at private aktører kan stikke sugerørene sine dypt i statskassa. Det er vanskelig å diskuterer politikk, og særlig flyktningespørsmål i disse dager. Norsk politikk framstår i mange henseende som fremmedfiendtlig og usolidarisk.Opinionen har snudd fra solidaritet og hjelpsomhet, til frykt og utestengning. Europa er stengt, det er vel udiskutabelt? Gjerdene bygges, og mange medmennesker sitter fast og i limbo langs yttergrensene. Jeg har en uro jeg aldri blir helt ferdig med. Dette som handler om å sitte fast på et vis, i det som hender rundt oss i verden. Situasjonen synes fastlåst i frykt for det meste, og lysninger er langt unna. Huff og huff, og hallo!!! Synnøve Sætrum
De siste dagene har fjesboka fyltes til randen av innvandring- og integreringsministeren duppende i overlevningsdrakt. Jeg deler ikke ministerens synspunkter i flyktningespørsmål, og siden jeg lever i et demokrati har jeg lov til å si det. Som jeg oppfatter det plikter en å alltid ta den svakeste sitt parti.
Ministeren er ikke svak, ei heller er det synd på henne, men frykt er et mektig våpen og hun bruker det for det det er verdt. Flyktningespørsmålet blir behandlet ut fra et fryktperspektiv.
Frykt for medmenneskene og enda større frykt for den norske økonomien. Pressen skriver stadig at ministeren "frykter" store strømmer av dem. Hun snakker om at bistandsbudsjettet må kuttes om det kommer for mange, og at velferden generelt vil lide.
(Mellom linjene leser jeg at det kommer til å bety å ta fra andre svake grupper i samfunnet .Ikke et øre blir tatt fra de rike, der gis det ufattelige summer i skattelette .)
Frykt-ordet brukes titt og ofte. men det er ikke det fotoet overfor viser . Og opinionen har endret seg, fra solidaritet da de første bildene av tragediene nådde oss til frykt for disse desperate krigsherjede medmenneskene.
Det finnes også en video som framstiller hvordan dette fotografiet ble til (se koblingene overfor om du ikke vet hva jeg skriver om), og som brukes som argument til støtte for hennes politikk. Hun skal ha at hun skjønte at det å duppe i en trygg drakt ikke kunne sammenlignes med å sitte våt og kald i timevis og i tillegg være utstyrt med vester som drar ned. Noe som man ikke trenger være minister for å forstå. Akkurat det der skjønner jo hvemsomhelst. På den andre siden: Videoen gjør seg bruk av Deep Purples "Soldier of fortune" som alle vet betyr lykkejeger . Siden vi vet hvem som ser flyktningene som det kan en jo spørre seg hvilket politisk standpunkt denne videoen tjener . Gjentakelsene ministeren bruker får meg ikke til å støtte politikken hun står for,
- jeg oppfatter dem som febrilske forsøk på å framstå som empatisk minister .
(Skjønner du ikke hva jeg mener? Vær snill å se filmen overfor enda en gang.) Det betyr ikke at jeg ikke forstår man må ta en demokratisk diskusjon på alvor . Regjeringen står for noe annet enn meg. Jeg tenker ofte på at disse menneskene, medmenneskene denne diskusjonen handler om ikke har gjort noe annet galt enn å bli født på et annet sted enn meg. Jeg ser det slik at det kunne vært meg som ikke fikk gå hvor jeg ville, at det var meg som ikke visste hva som skulle skje med meg i framtiden. Jeg forestiller meg, etter fattig evne, hvordan det ville være å stenges inne bak høy piggtråd som om en var fobryter bare fordi en var flyktet fra bomber .
- - -
Jeg kjenner ofte på avmakt og noe som ligner sorg for hvordan Norge utvikler seg politisk.
Mer og mer tenker jeg på dette med at det sees bort fra menneskerettigheter og solidaritet.
På fjesboka og andre steder registrerer jeg at flere og flere bringer til veggen tekst som handler om innvandringsfrykt, muslimparanoia godt blandet med den politikken som handler om å ta fra de fattige og gi til de rike. Jeg er ikke markedsliberalist og kommer aldri til å bli det.
Nå vet jeg at noen øyeblikkelig tenker at "vi lever da i et demokrati" så det må være greit med debatt. Det er jo akkurat det jeg gjør , jeg debatterer og reflekterer et annet syn enn regjeringens.
( Bare så det er sagt, jeg er demokrat på min hals, og menneskerettighetserklæringene må etter mine begreper alltid være grunnlaget for hvordan vi behandler våre søstre og brødre på jorda. )
Nei jeg mener ikke at hele verden kan komme til Norge, hvilket jeg har gjentatt til det kjedsommelige. Jeg opplever at det er argument nummer en når en forsøker diskutere menneskesyn. Jeg er ikke med på at å nekte leve i konstant paranoia betyr at jeg er naiv og dum og "godhetstyrann" eller støtte for terrorister og massevoldtekter og fanden hans oldemor . Å møte medmennesker med åpent sinn betyr ikke at jeg setter menneskerettighetene til side til fordel for ekstremister . Det betyr bare at jeg tenker at de aller fleste av oss er mennesker med samme behovene og drømmene for våre liv.
Jeg tenker ofte på at det ikke er så mange tiårene siden vi ikke satt trygge her i nord, men akkurat nå er det altså dem. Hvem vet når det blir oss her i nord igjen?
ALENE Det fører over jorden så mangen vei og led, men alle har samme bestemmelsested. Et følge kan du ha på en reise og et ritt, men du må gå alene det siste skritt. Så er da det din beste viden - at du vet: Alt vanskelig må gjøres i ensomhet.
(Hermann Hesse)
Jeg vet ganske mye om å oppleve livet alene. Bo alene. Være enkeltgående på veien.
Verdien av gode venner og nær familie er heldigvis umulig å tallfeste. Det viktigste i livet er gratis.
Jeg vet ikke hvordan det er å leve førti år sammen med noen, eller femti eller seksti. Kommer ikke til å få oppleve det heller. Tiden er gått. Samtidig vet jeg med visshet og som det står i teksten her: "Alt vanskelig må gjøres i ensomhet". Døden er alltid enden på livet, og i det perspektivet spiller sivilstatusen ingen rolle.
Dette får meg til å grøsse. Og, nei jeg har ikke lest absolutt alt i høringsforslaget i sin helhet, men etter hvert er det blitt noen artikler fra ulike tidsskrifter, aviser og nyheter som er grunnlaget mitt. Disse siste uttalelsene fra Sylvi Listhaug får meg til å virkelig gremmes.
Barn er det svakeste, og skal beskyttes først og sterkest av alle tenker nå jeg.
Om det er såkalt "godhetstyrrani" så gjerne for meg. Skal bære tittelen med stolthet.
Sånn er jeg, siden jeg er for et inkluderende samfunn for barn som ber om hjelp.
Barn flykter med eller uten foreldrene sine fordi de opplever bomber, granater, terror, fattigdom, sult og nød. Absolutt alle i hele verden kommer ikke til Norge sine grenser for å be om asyl og hjelp.
Men:Om barn kommer fra Norge eller andre steder, så ser jeg dem som fremtiden.
Det er de som skal arbeide og opprettholde velferden når vi blir gamle. Hvorfor fokuseres det bare på frykt og utgifter? Hvorfor snakker man ikke om mennesker som ressurser og ser på mulighetene i hvert enkelt menneske? Hvorfor denne utrolig følelsesløse holdningen til våre små søsken?
Kall meg gjerne naiv og svak. Skal bære det med stolthet.
Slik jeg ser det er politikken som akkurat nå føres barnefiendtlig og skremmende.
Denne regjeringen er en katastrofe for Norge. Punktum!
(Noen som vet hvem som har laget dette, så fortell meg det gjerne. Har lastet ned fra nettet.)
Befinner meg i sofakroken, under lyset og vendt mot den åpne døra. Tenker på livet, døden og kjærligheten som alt fortoner seg i min verden denne dagen.
"If you go away" lyder like mektig som alle ganger fra radioen min.
Noen kunstneriske uttrykk følger med hele livet, og blir en del av det.
Rik jeg som har noen jeg er redd for å miste,
Den ungarske forfatteren Imre Kertesz døde i uka som gikk. Så har jeg lyttet til et gammelt radioprogram fra da han fikk nobelprisen i litteratur, og blitt inspirert til å ta en av bøkene hans ut av hylla igjen. Ikke "Uten skjebne", men "Fisasko". Jeg er halvvegs i historien om den gamle mannen. Anbefaler veldig !
Det tikker inn noen sms på min Iphone s6 plus.
Litt av en maskin, jeg drømmer om et nettbrett med tastatur.
Til dess går det fint med min heller hanglende Toshiba. Vet det er et tidsspørsmål før det endelige sammenbrudd er et faktum, men ordene setter seg fortsatt på denne bloggveggen.
Når jeg er ferdig med skrivingen skal jeg gå den lille runden langs havet.
Kose meg og kikke på regnet som strømmer. Så tar jeg en buss og rekker et møte.
Regnsøndager er til for radio og lesning. Det har jeg bedrevet hele denne dagen.
Nyhetene er ikke særlig lystige, så jeg er glad for å slippe bildene.
Synet er en mektig sans.
Hagearbeid er ikke mulig når marka er så våt.
Vinteren gjør det den kan for å holde på sitt disse dagene, men jeg både ser og vet den kommer til å tape. Snøklokker og påskeliljer gror utenfor vinduet. Jeg har sett hestehov i veikanten.
Krokus like så. På fjesboka kappes amatørfotografene om blomsterbilder.
Det blir ikke storstreik i industrien. Sikkert bra på sitt vis, for alle involverte parter. Likevel skjønner jeg at lønnsveksten dette året ble svært lav. Som jeg oppfatter det er det kun de aller rikeste som blir rikere dette året. Alle andre må stramme livreima, og særlig de som har minst.
Så er det er vel fåfengt med håp om at politikken som føres kan skiftes til noe varmere og mindre menneskefiendtlig. Finansministeren er igjen ute og sier at alle andre enn hun lyver og i kjent stil framstiller hun seg selv som et offer for politikere på venstresida. Vel, jeg tror ikke på henne.
Det er mer og mindre hakk i den der plata. Hun høster slik hun stadig sår...
Noe annet opptar tanken akkurat nå:
En gang stopper kanskje terrorismen også, og for å legge til en drøm ser jeg for meg at fattigdommen på jorda er borte. Jeg ser for meg tider hvor vanlige mennesker våkner, reiser seg og sier nok er mer enn nok! Vanlige mennesker har endret verden før. Visste du det ikke? Les historie!
Når vinteren er på hell våkner drømmene, ikke sant?
