13 august 2016

Enslige under stjernene...




Jeg ligger alene under stjernene. Himmelblå evighet med blinkende lys. 
Deilig å hvile blikket i. Godt å kjenne fred der jeg ligger på rygg og samler tankene. 
Livet slår meg ut og ned noen ganger, og så må jeg bare ligge der til jeg finner det for godt å reise meg igjen. Samle styrke og mot til å gå videre. 
Når alt kommer til alt er det jeg sjøl som må justere blikket mot himmelen. 
Kreftene blir ikke gitt ved dørene.
Enslige under stjernene opplever sjeldent slikt.

Det hender jeg undrer meg på om livet ville vært annerledes dersom det hele vegen hadde vært en del av ei tosomhet.  Hatt den riktige fasaden. Har for lengst forstått at jeg ikke har fasaden i orden. Jeg mener, jeg ser jo at bekjente ( de er jo bare det de som aldri inviterer enslige med i laget) som er to har riktig så sosiale liv. I alle fall om en skal tro fjesboka eller andre redigerte medier. Frekvensen av sommerfester har vært sterk, masse nedbør til tross.
Her i huset har frekvensen av tidlige kvelder florert denne sommeren. 
Sånn er det bare når en får seg en trøkk seksten. 
Kjedelige greier men nødvendig...

Heldigvis for stjernehimmelen. 
Den krever ingen tosomhet for å gi meg all rekreasjonen den har.
Hva skulle vi enslige gjort uten lyset over oss? 
Jeg bare spør !


Synnøve Sætrum

06 august 2016

LENGSEL ETTER FRED


Jo jeg er av dem som lengter etter og drømmer om fred på jorda.
For alle menneskene fra alle steder.

Denne sommeren har vært regntung og vindfull.
Speilet mot verdens elendighet forsvinner følelsen av problem.
Her jeg sitter har jeg ikke et eneste ett.
Det er fred.
De bygger ei lekestue naboene.
Bak trærne hører jeg:
"Du kan ikkje lege her, da kan du få ein hammer i haue"...

Min stille fredelige boble mot den store verden som går av hengslene i ett kjør.
Terror. Krig. Sult. Fattigdom. Fobier. Undertrykking.
Rasismen kryper innover Norge lik brunsneglene.
Egoismen vokser og vokser.
Fobiene står i kø...
Sådan er det når turbokapitalismen kvesser klørne på menneskenes frykt.
Jeg håper vanlige folk husker alt det fæle og stemmer dette blå uvesenet ut ved neste veiskille.

Midt oppi alt takker jeg for at jeg ikke sitter i en båt, eller får ei bombe i hodet.
Verdens "beste land" produserer bomber som slippes over menneskene.


Åhhh... som menneskene på jorda kunne trenge fredelige timer på ei strand...


Synnøve Sætrum


03 august 2016

LYS OG MØRKE ... GLEDE OG SORG... TRO OG TVIL...



Troen og tvilen vandrer sammen, lik sorgen og gleden. 
Munnhellet gir alle hendelser sin begrunnelse, og særlig i amerikanske filmer . 
Noen ganger snublende likt en slags trosbekjennelse, andre ganger lik fyllreplikk i mangelen av mangt eller mye.

Noen ynder ordene om at har du ikke noe positivt å si bør du heller holde munn.
Jeg ser poenget med det om det handler om å la være såre et medmenneske.
Nådeløst ærlig kan man bare være overfor seg selv.
Samtidig er akkurat de helt poengløse som munnkurv, -eller i betydningen at alt er så greit ...
Det er jo ikke det. 
Den som ikke er robot vet det ikke er mulig å feie alt utfordrende og vondt  for å lulle seg inn i "det greie"... Likeledes vet den som ikke er maskin at man kommer til å trampe i salaten så lenge en lever .

Jeg er både troende og tvilende, opplever lys, mørke, glede, sorg, tro og tvil. 
Takk for det !

Sorgen og gleden

Synnøve Sætrum

TANKER OM MENNESKERETTIGHETER


Noen uker uten et ord til bloggs, men med mange tanker.
Tanker om menneskerettigheter og fredelig ytringsfrihet.
Tanker om demokrati og diktatur.
Tanker om fredelig diskusjon mot dødelig terror.
Tanker om krig og fred.
Tanker om liv og død,
Tanker om det nære og kjære.
Tanker om fattig og rik.
Tanker om syke og friske.
Tankene mine kretser rundt måten debattene utspiller seg.
Slik jeg opplever det er det blitt vanskeligere å trygt uttrykke sin fredelige mening.
Retorikk er en kunst, og i disse dager er den til tider alt annet.
 Jeg opplever det slik at den framstår veldig skremmende.

Uttrykker man noe annet enn det den regjerende makta står for, eller er kritisk til politikken blir man lett stemplet som "dum" , "naiv", for terror, for å ødelegge velferdsordningene eller det som verre er. Undertegnede er rimelig oppegående og for menneskerettigheter og ytringsfrihet av det fredelige slaget. Jeg påberoper meg retten til å benytte meg av dem når jeg skriver dette.
Det kunne ikke falle meg inn å bruke triks som mobbing og bakvaskelser for å få fram mitt syn.
At jeg tar sterkt avstand fra terror skulle være unødvendig å tilføye. 
 I tillegg er jeg for å bygge opp og ut velferdsordningene, ikke det jeg ser skjer med dem under sittende regjering. Jeg nevner det likevel enda ei gang.
De som tenker likt meg skjønner i det minste hvorfor.

I speilet har hver bidige dag sett min lille fredelige plett mot den store  verden i all sin gru.
Jeg registrerer at ekstreme  terrorister av ulike slag er i farta.
 Jeg ser sult, fattigdom, sykdom, barnearbeid, undertrykking og annen nød mot denne fredelige pustende lungen landet mitt ,alt til tross, fortsatt er.

 Selvsagt har jeg ikke endret syn på landets regjerende myndigheter. 
Tvert i mot. Løfter jeg blikket fra navlen og kikker opp ser jeg at vi, etter mine begreper, har ei regjering som setter penger til de rike foran alt annet. 
Usannhetene de serverte under siste kamp om regjeringstaburettene fatter jeg ikke at deler av velgerne ikke ser. Hvorfor er denne skylappen så stor? 
Hvordan kan det være mulig at mennesker som er avhengig av velferdsgoder stemmer på partier som programfestet er mot offentlig/felles ansvar for å dekke grunnleggende menneskelige behov? 

Hvordan er det og mye annet mulig i et land som ynder å kalle seg "det rikeste og beste" i verden?
 Handler det dypest sett bare om fremmedfrykt?
Eller handler det om rasisme?
Jeg bare spør, og jeg bruker ordet selv om det kan føre til at jeg blir pepet huden full...
 Handler det om å synes oss som nasjon bedre enn alle andre nasjoner? 
Undertegnede kjenner det skammelig at vi som nasjon bygger de høyeste murene i Europa.
 For meg framstår det som absurd teater når ministerinnen smilende mot kameraene sier seg, kjempestolt, for det. Jeg vet ikke hvem ministeren er personlig. Det er ikke det jeg uttaler meg om, Jeg snakker om en politikk som for meg framstår som nærmest bunnløs selvgod og uten evne til solidaritet, og jeg gjentar at den er skammelig.
Videre tenker jeg at mange av disse medmenneskene denne politikken stenger ute flykter nettopp fra terror og krig.Mange, mange, mange ganger spør jeg meg selv hva denne utestengningspolitikken dypest sett er synlig utslag av? Og enda en gang stiller jeg meg spørsmålene overfor.

En annen side ved denne politiske situasjonen er at vi vanlige menneskene blir redde.
Jeg kjenner gode høgt utdannede folk som sier de ikke lenger tør si hva de mener.
Som sier: "Jeg er redd dem, redd for å si hva jeg mener".
Når jeg spør hvorfor er svaret sånn omtrentlig det samme.
Redselen bunner i frykt for represalier fra høyre, fordi det nå er blitt et debatt-klima i Norge hvor man risikerer bli skjelt ut på det mest usaklige og groveste av motstandere. 
Virkeligheten har de fleste brukere av internett og sosiale medier fått med seg.
Bakteppet er i tillegg frykt for muslimsk- og høyreekstremistisk terror.
Dette skjer i demokratiet vårt. 
Jeg finner det pent sagt skremmende.


Mister vi muligheten til den fredelige meningsutvekslingen er vi i på vei inn i ufriheten. 
Da er det fare for at de får siste ordet disse som skyter ungdommer, ferierende, reisende og så videre.
Vi må ikke komme dit. 
Jet ytrer det fritt og fredelig enda en gang:
Jeg tror på menneskerettighetserklæringen!
Terror er uakseptabelt enten fundamentet er religiøst eller politisk!!!

Synnøve Sætrum