Fotografiet overfor sorterer under dem jeg har i minnenes koffert. For meg finnes det en historie der som leseren ikke ser. Jeg kan kjenne temperaturen, det lette regnet i håret, og gjenskape følelsen i kroppen. Rimelig lykkelig tror jeg jeg var, og det var enda noen dager igjen av den lille avstikkeren til Sverige. Ikke vært så mange ganger på den kysten, så for meg var det en begiventet. Fotoet fungerer som et lite privat reisebrev jeg drar på smilebåndet av hver gang jeg ser.
Jeg vet akkurat hvor det var, hvem fotografen var og hvorfor vi var på det stedet sammen. Jeg mener, vi kunne jo vært et helt annet sted. Vi behøvde ikke vært sammen en gang, men sånn var det ikke. Vi var der, og nå er jeg her og tenker litt på det. Opplevelser som ikke kommer igjen, men som er bagasjen i min tilværelse siste året. Som vanlig håper jeg det skal bli flere gode erfaringer rundt neste sving, men jeg har ikke annen garanti enn øyeblikket og dagen i dag. Den har jeg levd helt alene. Forsøkt å gi mening til mine timer, ikke mangeltilstander. Et sted på veien bestemte jeg meg for akkurat det. Noen ganger mister jeg fotfestet litt, men så henter jeg meg inn igjen.
Takknemligheten for bare å være kjennes nær, selv om det snør utenfor. Jeg er åpen for besøk, for samtaler og for å tilbringe tid sammen. Har kaffe også, og det er lenge siden du besøkte meg! Så det er bare å komme, ikke sant?
Medmenneskene har veldig travle liv later det til, og så blir en sittende mye alene på tua. Ikke at jeg ikke trives i mitt eget selskap, men jeg trives i andres også. Det er derfor det heter vennskap, ikke sant? Misforstå meg rett, jeg skjønner travelheten jeg gjør det, men år ut og år inn?
- - -
Å leve alene betyr å leve utenfor en del sosiale greier. En blir ikke inkludert, og jeg tror det handler om at en er singel. Det minsker selvaktelsen og tilliten. Når en så en sjelden gang blir inkludert kjennes terskelen høy for å komme seg av sted. Dørstokkmila blir veldig lang sammen med de plagsomme tankene som forteller at en en har minimalt å si eller bidra med. Det er en vondt tankesirkel, som kan være vanskelig å stoppe og komme seg ut av. Etter som en eldes kjennes det enda mer slitsomt.
- - -
Facebook og annet ja...
For meg handler oppslagene der om å holde kontakten med de som finnes i tilværelsen, samt folk som har vært der i forskjellige epoker. Den biten er det hyggelige. Det er mange jeg ikke ville vist noe som helst om livene til om jeg ikke hadde hatt fjesboka. Men, jeg er samtidig veldig klar over at det hele er litt kunstig. Man legger bare ut det en ønsker sett. Ikke mer. Greit nok, men jeg minner meg på egensensuren innimellom. Skjønner? Hvis en bare har sosial kontakt på medier, så blir det kunstig. Det sier jeg ikke at jeg kun har, men minner meg selv om det av og til.
Det andre jeg liker med fjesboka er samfunnsengasjementet, politikken og nyhetene. Dessuten invitasjonene til ulike arrangementer, som jeg ellers ikke hadde visst noe om. Kort sagt innblikket jeg får i hva som rører seg i folk, politikken, kulturen og til og med litteraturen. For meg er det en god kilde til engasjement. Som jeg har skrevet før så vet jeg at noen sier de aldri kommenterer noe politisk eller lignende, ikke synes det er stedet. De om det, jeg kunne ikke vært mer uenig. Brenner for ytringsfriheten, og det er et ypperlig sted for det. Derimot brenner jeg ikke for mobbing og hetsing. Har forstått at noen opplever det, men heldigvis så er de vennene jeg har på lista ingen "troll" og slikt hender ikke.
Søndag formiddag sitter jeg her med kaffen og skriver en blogg, eller flikker på en jeg allerede har publisert. Tar den tilbake, trekker fra og legger til. Det er fordelen med å være sin egen "redaktør".
Hopper litt fram og tilbake, leser aviser og andre nyheter. For meg er det heller ikke i dag mulig å overse denne skremselspropagandaen som massivt sprees fra høyresiden i politikken. Om flere flyktninger kommer, så tar de velferden fra oss som er avhengige av den. Sånn lyder "allsangen" fra den siden. Jeg gremmes, og jeg blir bekymret. Er fortsatt kronisk syk, kommer aldri til å bli frisk og kommer til å være avhengig av trygd så lenge jeg lever. Nei, jeg kan ikke bare "ta meg sammen og bli frisk". Vet at jeg noen ganger føler meg svært ensom i den situasjonen, selv om jeg ikke er den eneste.
Så leser jeg litt om det kommende lønnsoppgjøret. Veldig spesielt er det at politikerne fortsetter snakke om skattelette for de rikeste samtidig som de sier vanlige folk skal stramme inn. Nå er ikke dette noe spesielt for et mørkeblått høyre, det er ikke det. Helt etter boka akkurat det, men det som er så rart er at folk ser ut til å kjøpe det. Ser ut til å være plantet en sånn maktesløshet hos vanlige mennesker, som betaler sin økte skatt, mens de rike blir stadig rikere. Gapet mellom dem som har og ikke har øker. Hvorfor snakkes det så lite om dette sånn rundt kafebordene eller andre steder hvor vi møtes ansikt til ansikt?
Det har vært ei lang helg. Lørdagen våknet jeg tidlig, og morgenkaffen tok jeg alene. Det er det vanligste for meg. Ikke mange morgener i et år jeg har besøk til frokost. Men, det hender at ei venninne kommer innom for noen dager, og det setter jeg stor pris på. Ikke at jeg reiser så mye rundt i landet sjøl heller. Når jeg bruker mine oppsparte grunker på reiser handler det oftest om å få seg noe sol og varme for ei stund. Helse går først, og kanskje er det sånn for de andre også. Jeg ser ikke bort fra det.
Dog var jeg veldig glad for å sitte oppreist på stolen i går som i dag. Som før skrevet siste uke har det vært mange dager i liggende og sovende. Er blitt møtt med uttalelser som "det hadde jeg ikke greid" når jeg forteller om døgn i ørska. For meg handler det jo om at jeg ikke greier være våken. Enkelte deler av kroppen verker, og så blir jeg helt utslitt av det. Søvn tenker jeg, søvn ! Hvile. Våkner enda mer utslitt enn da jeg la meg tolv timer før, vaker noen timer og så er det tilbake til søvnen igjen. Sånn kan det holde på i ganske mange dager, før jeg plutselig våkner på ordentlig igjen og er rimelig uthvilt.
---
---
Jeg vet akkurat hvor det var, hvem fotografen var og hvorfor vi var på det stedet sammen. Jeg mener, vi kunne jo vært et helt annet sted. Vi behøvde ikke vært sammen en gang, men sånn var det ikke. Vi var der, og nå er jeg her og tenker litt på det. Opplevelser som ikke kommer igjen, men som er bagasjen i min tilværelse siste året. Som vanlig håper jeg det skal bli flere gode erfaringer rundt neste sving, men jeg har ikke annen garanti enn øyeblikket og dagen i dag. Den har jeg levd helt alene. Forsøkt å gi mening til mine timer, ikke mangeltilstander. Et sted på veien bestemte jeg meg for akkurat det. Noen ganger mister jeg fotfestet litt, men så henter jeg meg inn igjen.
Takknemligheten for bare å være kjennes nær, selv om det snør utenfor. Jeg er åpen for besøk, for samtaler og for å tilbringe tid sammen. Har kaffe også, og det er lenge siden du besøkte meg! Så det er bare å komme, ikke sant?
Medmenneskene har veldig travle liv later det til, og så blir en sittende mye alene på tua. Ikke at jeg ikke trives i mitt eget selskap, men jeg trives i andres også. Det er derfor det heter vennskap, ikke sant? Misforstå meg rett, jeg skjønner travelheten jeg gjør det, men år ut og år inn?
- - -
Å leve alene betyr å leve utenfor en del sosiale greier. En blir ikke inkludert, og jeg tror det handler om at en er singel. Det minsker selvaktelsen og tilliten. Når en så en sjelden gang blir inkludert kjennes terskelen høy for å komme seg av sted. Dørstokkmila blir veldig lang sammen med de plagsomme tankene som forteller at en en har minimalt å si eller bidra med. Det er en vondt tankesirkel, som kan være vanskelig å stoppe og komme seg ut av. Etter som en eldes kjennes det enda mer slitsomt.
- - -
Facebook og annet ja...
For meg handler oppslagene der om å holde kontakten med de som finnes i tilværelsen, samt folk som har vært der i forskjellige epoker. Den biten er det hyggelige. Det er mange jeg ikke ville vist noe som helst om livene til om jeg ikke hadde hatt fjesboka. Men, jeg er samtidig veldig klar over at det hele er litt kunstig. Man legger bare ut det en ønsker sett. Ikke mer. Greit nok, men jeg minner meg på egensensuren innimellom. Skjønner? Hvis en bare har sosial kontakt på medier, så blir det kunstig. Det sier jeg ikke at jeg kun har, men minner meg selv om det av og til.
Det andre jeg liker med fjesboka er samfunnsengasjementet, politikken og nyhetene. Dessuten invitasjonene til ulike arrangementer, som jeg ellers ikke hadde visst noe om. Kort sagt innblikket jeg får i hva som rører seg i folk, politikken, kulturen og til og med litteraturen. For meg er det en god kilde til engasjement. Som jeg har skrevet før så vet jeg at noen sier de aldri kommenterer noe politisk eller lignende, ikke synes det er stedet. De om det, jeg kunne ikke vært mer uenig. Brenner for ytringsfriheten, og det er et ypperlig sted for det. Derimot brenner jeg ikke for mobbing og hetsing. Har forstått at noen opplever det, men heldigvis så er de vennene jeg har på lista ingen "troll" og slikt hender ikke.
Søndag formiddag sitter jeg her med kaffen og skriver en blogg, eller flikker på en jeg allerede har publisert. Tar den tilbake, trekker fra og legger til. Det er fordelen med å være sin egen "redaktør".
Hopper litt fram og tilbake, leser aviser og andre nyheter. For meg er det heller ikke i dag mulig å overse denne skremselspropagandaen som massivt sprees fra høyresiden i politikken. Om flere flyktninger kommer, så tar de velferden fra oss som er avhengige av den. Sånn lyder "allsangen" fra den siden. Jeg gremmes, og jeg blir bekymret. Er fortsatt kronisk syk, kommer aldri til å bli frisk og kommer til å være avhengig av trygd så lenge jeg lever. Nei, jeg kan ikke bare "ta meg sammen og bli frisk". Vet at jeg noen ganger føler meg svært ensom i den situasjonen, selv om jeg ikke er den eneste.
Så leser jeg litt om det kommende lønnsoppgjøret. Veldig spesielt er det at politikerne fortsetter snakke om skattelette for de rikeste samtidig som de sier vanlige folk skal stramme inn. Nå er ikke dette noe spesielt for et mørkeblått høyre, det er ikke det. Helt etter boka akkurat det, men det som er så rart er at folk ser ut til å kjøpe det. Ser ut til å være plantet en sånn maktesløshet hos vanlige mennesker, som betaler sin økte skatt, mens de rike blir stadig rikere. Gapet mellom dem som har og ikke har øker. Hvorfor snakkes det så lite om dette sånn rundt kafebordene eller andre steder hvor vi møtes ansikt til ansikt?
Det har vært ei lang helg. Lørdagen våknet jeg tidlig, og morgenkaffen tok jeg alene. Det er det vanligste for meg. Ikke mange morgener i et år jeg har besøk til frokost. Men, det hender at ei venninne kommer innom for noen dager, og det setter jeg stor pris på. Ikke at jeg reiser så mye rundt i landet sjøl heller. Når jeg bruker mine oppsparte grunker på reiser handler det oftest om å få seg noe sol og varme for ei stund. Helse går først, og kanskje er det sånn for de andre også. Jeg ser ikke bort fra det.
Dog var jeg veldig glad for å sitte oppreist på stolen i går som i dag. Som før skrevet siste uke har det vært mange dager i liggende og sovende. Er blitt møtt med uttalelser som "det hadde jeg ikke greid" når jeg forteller om døgn i ørska. For meg handler det jo om at jeg ikke greier være våken. Enkelte deler av kroppen verker, og så blir jeg helt utslitt av det. Søvn tenker jeg, søvn ! Hvile. Våkner enda mer utslitt enn da jeg la meg tolv timer før, vaker noen timer og så er det tilbake til søvnen igjen. Sånn kan det holde på i ganske mange dager, før jeg plutselig våkner på ordentlig igjen og er rimelig uthvilt.
---
---
Jeg fant denne lille tekstsnutten overfor og tenkte på mitt eget liv. På sårbarhet, og mennesker som kanskje ikke ser det hender. Ikke i tvil om at jeg kan ha ei blindsone selv og være utilsiktet lei mot noen. Det beklager jeg og håper jeg får vite om det så jeg kan handle annerledes.
Det er antakelig bedre å ha sterke følelser, sitte ønsket ved noens side, og ha hele livet sammen som arena enn å leve livet enkeltstående. Særlig om du sliter økonomisk. Men, det er ikke for alle å få til en tosomhet, selv om det ligger en aldri så sterk lengsel der.
---
Det er antakelig bedre å ha sterke følelser, sitte ønsket ved noens side, og ha hele livet sammen som arena enn å leve livet enkeltstående. Særlig om du sliter økonomisk. Men, det er ikke for alle å få til en tosomhet, selv om det ligger en aldri så sterk lengsel der.
---
I dag som i går har det vært radiolytting foran alt. Sammen med litt matlaging, ganske mye husarbeid samt endel tenkning er det blitt filosofi, musikkhistorie, lokalhistorie, interessante utgreiinger om jazz. Kort sagt P2. Jeg kjente på savnet etter en god venn som også hørte på den kanalen med glede. Han er borte fra livet mitt. Det måtte være sånn, men det hender jeg tenker den vegen, og håper livet hans er godt. Siden har jeg fått, til min store overraskelse, en ganske lang epost og det ventet jeg meg ikke fra den kanten. Blitt litt mye et par setninger eller to de siste månedene, så jeg ble glad. Mer skal det ikke til, egentlig er jeg i denne forbindelsen for lite kravstor. Såpass vet jeg. Men, det er vel opp til meg når jeg tenker meg om. Noe for noe heter det jo, og da så.
Fortsatt god helg !
Fortsatt god helg !
Synnøve Sætrum
