20 mars 2016

Å være seg selv...



Jeg har ikke arbeidet et minutt siden jeg ble langtidssykemeldt 41 år ung. Nå er jeg femtifire, og har for lengst vennet meg til at jeg ikke skal tilbake til ordinært arbeidsliv så lenge jeg lever. Det skjedde ikke over natta og var en smertefylt prosess, men den tok heldigvis slutt etter en god del arbeid og et godt stykke tid.

Jeg håper jeg får leve riktig lenge, selv om de som betaler ut trygda antakelig ikke gjør det. 
En er jo en utgift for samfunnet, og så videre. Det kan ikke nytte med disse velferdsgodene framover sies det, og så skremmes vi med flyktninger og annet disse politikerne måtte finne på. Vi får jo høre mye om det under denne mørke blå brune regjeringa. At det "skal lønne seg å arbeide" drev de på med da de gjorde om uførepensjon til uføretrygd og nesten fordoblet skatten på for mage en heller minimal inntekt. Millionærene og de som enda rikere er fikk skattelette... Jeg synes det er så underlig jeg. Men, nå har jeg nå fortsatt ideer om samfunn som er for alle mennesker ikke bare de som har baken full av kroner.

 Vi er ikke bærekraftige på sikt, vi syke , gamle eller fattige. Det tutes stadig om det fra oven. Hver sjanse som byr seg later det til. Samtidig så går pensjonsfondet med et overskudd av en størrelse det aldri har gjort før. Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner denne svartmalingen side om side med de opplysningene. Nei, jeg gjør ikke det. Om noen saklig vil forklare meg hva disse motstridende meldingene handler om vil jeg gjerne høre etter. 

Det har vært en lang vinter, og nå lunker det mot vår. En vinter hvor hverdagslivet mitt har handlet om å lunte i veg på sitt vis, og ha nok med det. 
Jeg har hatt mye verk i skroget og lange perioder med utmattelse. 
-Hva gjør du når du har det sånn ? Det er legen som spør, og jeg som svarer: 
-Da sover jeg, vaker opp litt, og så sover jeg igjen. Det kan vare et døgn eller to, eller flere uker som den siste runden. 
-Bra, sier legen. Selv om han også oppfordrer til lange turer og sunt kosthold. 
Jeg gjør faktisk så godt og så mye jeg kan, og setter pris på å komme meg ut.
Ingenting er deiligere enn det. 
At det går mot lysere tider gir håp om riktig mye frisk luft.

Akkurat i skrivende øyeblikk sitter jeg oppreist etter femten timer i horisontalen. 
Søvn det meste av det. Nakke og skuldre verker. 
Energi har jeg lite av, men er glad for at jeg ikke fortsatt sover.
Forkjølelsen som har lagt seg oppå det hele er på retur. Takk for det.
Kanskje jeg kommer meg ut og får gått en lang tur i morgen igjen. 

Etter som årene går er jeg blitt litt flinkere til ikke å ta meg nær av velmenende forslag om hva jeg kunne gjøre for å fylle tiden min med noe meningsfylt. Gjerne noe gratisarbeid for samfunnet, så jeg ble en verdig trengende. Jeg opplever innimellom å bli mistolket og mistrodd. For meg er det helt klart at enkelte tror jeg lyver om helsa. Det handler blant annet om at jeg den ene uka skriver en blogg om ei reise i Chiang Mai, mens jeg i neste øyeblikk sier jeg har vondt. At en ikke ligger rett ut overgitt til diagnosene hele tiden kan visst være vanskelig å svelge for enkelte. Og, det er blitt verre etter at vi fikk denne mørkeblå politikken over oss. De gjør det de kan disse blå for å mistro alle som strever med et eller annet.


 De siste ukene har jeg hatt en periode utmattelse. Hvilket betyr at jeg sover mye, veldig mye. Jeg drar ingen steder. Ingen ser meg heller, for jeg bor alene og er ikke på arbeid. Så i neste nu skriver jeg kanskje i en status på facebook at jeg har tatt meg til Phuket eller Bangkok, samtidig som jeg legger ved et bilde jeg ser smilende og bra ut på. Nettopp fordi kroppen min har det bedre i varmen. Jeg skulle virkelig ønske en kunne sette sydenvarmen i banken og ta den fram etter behov. Sånn er det ikke, det trengs påfyll, og denslags gis ikke ved dørene i Norge. 

 En av utfordringene mine heter fibromyalgi. Akkurat i mitt tilfelle handler det om kronisk verk rundtomkring i kroppen. Ulike steder, men det er der nesten alltid. Innimellom er jeg veldig heldig og har en smertefri dag, eller noen ganger ei helt smertefri uke. Det siste er mulig i for eksempel tropene. Fibromyalgi setter ikke stempel i panna som forteller at du har det, ikke har du en tank med oksygen på ryggen for å få puste. Når du er ute er du oppreist, og da blir det vanskelig for andre mennesker å forstå at fibromyalgi ikke er noe du er, det er noe du har. Du ser ut som de fleste, men har denne utfordringen. Det henger over deg 24/12, og du blir ikke frisk igjen. 

Så hender det  jeg føler trang til å forsvare meg og alle andre som har disse plagene, uten å bli hørt eller trodd. Legene behandler tilstanden stemoderlig, og nettopp viste undersøkelse at fibromyalgi er det sykdommen leger rangerer nederst i status. Nei, det er ikke noe særlig.

Jeg har med årene funnet ut at varme, massasje, yoga, grønt kosthold og mye gåing gjør tilstanden bedre. Kulde får kroppen til å verke og skrike om nåde. Rått regn greier jeg nesten ikke finne ordene for, men fælt virker det på meg. Jeg har mer enn en gang, gående ute med andre mennesker i slikt vær, fått tilbakemeldinger på at det ser ut som jeg er redd for å gå fort. Saken er mer at jeg verker sånn i musklene at jeg ikke greier større tempo. 
Klimaet er blitt tema med år og alder. 

 Tidligere i livet tenkte jeg alltid det ikke fantes dårlig vær bare . Sant til en viss grad, og periode. En typisk morgen her er å sitte ganske lenge for å få kroppen i gang. Jeg kan huske at da jeg var ung kunne jeg omtrent gå rett ut av senga og avsted til hverdagens gjøremål. Trengte ingen oppmykning av muskler og ledd, og jeg tok det antakelig som en selvfølge at det skulle fortsette sånn hele livet. Satset på det og slet buksebaken på høyskoler og universiteter i mange år. Fordi det var interessant, men først og fremst for å skaffe meg utdanning og arbeid jeg kunne leve av. Det er flaks at jeg er født i Norge siden det ikke gikk som jeg hadde tenkt.  Men, jeg er heldig i den betydning at jeg blir bedre av å gå. Ledd og muskler mykner, og går jeg ikke alt for langt og bratt er det gevinst å hente. Tenkte på det i går igjen da jeg kreka meg opp en bakke tidlig om morgenen. Stiv og vond, men den var såpass langt at i nedoverbakken følte jeg meg mye bedre.
De aller fleste av mine morgener er jeg stiv og verkende (også i tropene) lurer jeg ofte på hvor lenge det skal fortsette slik. Så får jeg på et eller annet vis varmen i meg, og får det bedre.

Akkurat her jeg sitter nå ser jeg solen på vinduet. Ute er det våraktig, men jeg har sovet siste døgnet mer eller mindre, og kommer ikke til å gi meg våronna i vold denne dagen heller. Greier ikke, og så handler det om å ikke rundjule seg selv fordi jeg ikke kommer meg ut i det fine været. Verken i nakke og skuldre er såpass intens, at jeg velger ikke utsette meg for den litt skumle trekken i lufta akkurat nå. Det kan komme til å koste mer enn det smaker.

Ja, dette skriver jeg altså om akkurat nå. Fordi jeg føler veldig for det. Det handler om motet til å være seg selv, som en er for det meste av tiden. Når en blir liggende nede gir det rom for tanker om livet som sådan og hva en holder på med. Hvorfor en tenker som en tenker og handler som en gjør. Siste året har jeg hatt krise, nesten mistet meg selv til alle fysiske og psykiske utfordringer. Noe som ikke er noe særlig. . Så denne dagen er det fint og godt å innse at det lakker mot vår og sommer, og bedre tider. Varmen er uomtvistelig helsebringende for meg. Og den eneste som kan la meg være meg selv i verden er nettopp meg selv. Innimellom trenger jeg masse mot for å få det til.

Synnøve Sætrum




Fakta om fm

Mørkeblå politikk... hele tiden...

Jeg opplever det offentlige rom kledd i mørk blått, i disse tider. Nesten brunt. 
Mine tanker vandrer stadig mot totalitære regimer tømt for menneskerettigheter. 
Samfunn-systemer som bare nører oppunder dem som har penger(mye penger) og makt (mye makt). Det er den "nye retningen med bedre løsninger" denne regjeringen leder samfunnet vårt mot. Ingen hemmelighet at jeg er mot hele denne veldig egoistiske politikken. 

På startsiden.no står det i dag å lese at "pensjonsfesten" er over. Fest? Er det det rettigheter for vanlige mennesker er blitt til i det mørkeblå politiske perspektivet. Jeg lurer på hvem det er som skriver på denne måten, og hvilke ærend vedkommende egentlig går? Nærliggende å tenke at dette er nok et ledd i denne mørke blå brune politikken hvor utøverne er et oppkomme av elendige forslag for vanlige folk. Noe ullent budskap er det, men handler det dypest sett om å fortsette den politiske prosessen som setter menneskene opp mot hverandre? 

Synnøve Sætrum