Er av dem som blir sliten av flyktningespørsmålene, enda det slett ikke handler om meg.
Jeg har det jo godt, er trygg, har tak over hodet her i lille gode Norge. Da jeg vokste opp trodde vi på et samfunn som var til for alle. Vi trodde på likestilling og inkludering. På skolen lærte vi hvordan noen trodde seg bedre enn andre på grunn av hudfarge, legning, religion eller annet.
Vi hadde til og med gruppearbeider rundt det, og diskuterte slikt allerede på ungdomsskolen.
Slik jeg er oppdratt jubler man over arbeidsmiljølov, lov om likestilling mellom kjønnene, menneskerettighetserklæringen og så videre. Jeg ble oppdratt til å se alle mennesker som likeverdige eiere av samme jorda. Siden jeg var liten har jeg ønsket fred i verden, vært overbevist om at det er eneste vegen. Fortsatt tror jeg på dialog mellom menneskene. Slik jeg opplever det disse dager får jeg prøvd verdiene mine mot det den blå-brune regjeringen med Listhaug og Jensen i spissen drar inn i norsk samfunnsliv . Jeg er ikke nevneverdig begeistret over det jeg registrerer. Er du?
Undertegnede er frustrert over den såkalte innvandrings- og integrerings ministeren (påståtte)sine iskalde kalkulerende stunt hvor hun ikke skyr et eneste middel for å sette seg selv i sentrum.
Om du ikke skjønner hva jeg mener så les koblingene nedenfor. De forklarer godt.
Forrige helg var jeg på hyttetur sammen med venninner jeg har kjent hele mitt voksne liv og vel så det. Vi er ikke så ofte sammen, men de timene vi er er det stas. For meg er det noe helt spesielt med de gamle venninnene. De jeg har vært tenåring sammen med, ung voksen også. Menneskene som var der da jeg utviklet meg til den jeg er i dag. Godt voksen altså.Snart 55 jeg, ikke at jeg fatter hvor tida er blitt av. Ikke at det er noe spesielt for meg. Hører mange andre synge den visa mens vi andre nikker gjenkjennende. Femtifem ja.
Det betyr at kroppen min og meg fødtes nært opptil Cuba-krisen, og i oppveksten visste jeg både hva jernteppe og terrorbalanse innebar. Jeg vet at trusselen om atomkrig var noe jeg tenkte på. Den fantes der som bakteppe for alle menneskers liv. I disse dager er det tretti år siden Tsjernobyl. Da ulykken var et faktum bodde jeg i nord. Jeg hadde et lite barn, og på radioen sa de at man ikke burde være ute i regn. Jeg vet ikke om det fantes noen sammenheng mellom ulykken og at noen helt unge mennesker fikk dødelig kreft i tiåret som fulgte. Det jeg vet er at vi var noen som undret oss litt! Jeg husker fjellene av ned- og bortfrosset slakt, og at diverse ble testet for radioaktivitet. Ja, sånn var det da. I dag er det trusselen om ekstremistisk terror som i liten eller større grad opptar tankene. Undertegnede er ikke så modig øye til øye, og hun vet hun ville blitt redd stilt overfor skruppelløse massemordere eller bombeeksplosjoner. Samtidig fortsetter jeg som andre å leve mitt liv, reise mine reiser og tenker at de faen meg ikke skal få bestemme. Da vinner de jo. Det vil jeg jo ikke, og jeg vet vi er mange som tenker på den måten. Jeg tenker også at det er vanskelig terreng vi vandrer i her og nå, men jeg er nå sånn skrudd i hop at jeg fortsatt tror på dialogen og freden som eneste mulige vei.
---
Bygdeoriginalen fantes i mitt barndoms rike. Fra den lille halvøya utenfor byen midt i Norge husker jeg, blant andre, Eval, som gikk sine lange turer, og kun sa to setninger til oss ungene: "Ke dæ høve" og "Dæ bi no vel rægn"! I grunnen så sa han det meste med det. For jeg tenker på oppveksten som undringens tid, og tiden det var lov å spørre hvorfor, enten det dreide seg om det store eller små. Dessuten; -regn ble det alltid i Vefsn. Der jeg vokste opp regnet det mer enn i Bergen og det sier vel ikke så lite. Likevel var min barndoms himmel lett, og jeg er takknemlig for oppvekststedet.
Det finnes andre originaler jeg husker godt, uten at jeg skal komme inn på dem her. Noen var antakelig bare eremitter og litt sære, mens andre sikkert hadde en eller annen diagnose. Hva vet jeg?
Annet enn at vi slett ikke var redd for at disse fargeklattene av noen mennesker skulle gjøre oss noe fortred. Vi hørte aldri noe om det da eller seinere. Hvor er originalene blitt av ?
Jeg har bodd så lenge i Kristiansand at jeg har opplevd noe i nærheten her også, men nå er alle borte.
Finnes det ikke bygdeoriginaler lenger?
Ellers har jeg det slik at jeg tenker på dagen i dag.
Den blir innholdsrik. Skal både på til middag hos familien, og på kino etter det.
"Pyromanen" etter Gaute Heivoll sin: "Før jeg brenner ned".
Jeg er spent på den, fordi historien er sterk, og boka var noe som satte seg i meg.
Når det er sagt tenker jeg på at jeg er alt for lite på kino, men bedre litt enn aldri.
Var flinkere til det før, og nei, det er ikke fordi jeg ikke kan gå alene.
Har gjort det mye. Er bare litt mer plantet i sofaen eller stolen når det blir kveld.
Kanskje henger det sammen med alderen og at når dagen er gått er jeg oftest helt fornøyd og uten lyst på flere "tiltak"... Når jeg mimrer som best denne formiddagen tenker jeg på hvor mye jeg orket og rakk på en dag eller ei uke for tretti år siden. Så skjønner jeg at tiden er gått, og at aktivitetene ikke er så intense. Det er jeg forresten også glad for å få oppleve.
Kunne kikke på mitt liv med ulike briller av tid.
Tida som går ja. Og nå er det nesten helt vår, det blomstrer men er fortsatt for kaldt utenfor til bare å kunne åpne døra og spasere rett ut på plattingen. April er ikke den måneden jeg velger meg, mer mai.
Mai som er skjønn både i landet og ellers i verdensdelen vår. Mest nedover da, og jeg lengter til Egeerhavet, Middelhavet og så videre når yr forteller meg at der er mange og tyve grader i sola disse dagene. Den som kunne sittet ved havet med faktor femti på nesa og kjent smaken av feta, søt rødløk samt tomater med solskinn. Chania, Rhodos by, Mykonos eller Athen for eksempel. Eia var jeg der akkurat i skrivende nu. Entusiasmen for sommeren blir bare sterkere og sterkere. Skulle hatt mulighet og mot til å finne sommeren for godt og resten av livet.. Men....
Stavangerensemblet på radioen.
Historien om gruppa, og dypdykk i sanger jeg hadde glemt men husker både tekst og melodien på når de blir spilt. Jeg synger med på sang etter sang. Du verden.
Formiddagen på mitt lille kjøkken blander seg med indre bilder og personlige opplevelser i lys av den musikken, deriblant tre-fire konsertopplevelser...
Alle platene fantes en gang i samlinga av vinyl.
Jo de var store for oss som var unge den gang da.Må få tak i en samle-cd.
Kaffen sist og først som de aller fleste morgener.
Forbereder meg på dagen og opplevelser som kommer om noen dager.
En dag av gangen ja, men livet består også av glede for det som skal komme.
Spesielle hendinger og planer består jo av planlegging og å glede seg.
Så gjennomfører en , det er det viktigste, før evalueringen kommer.
Jeg ser det er vår utenfor, men er fortsatt såpass tett i pusten at jeg blir sittende innenfor.
Det blåser og jeg kan tenke meg det er temmelig tett med pollen.
Fikk en sånn innhalator for første gang i mitt liv her om dagen.
Jeg får være takknemlig for at det virker, og at jeg tror bruken av den er et forbigående fenomen hørende våren til.Da legen lyttet på lungene mine spurte han om jeg røkte.
Det er like deilig å kunne svare nei hver gang det spørsmålet kommer.
Enda deiligere å tenke på at det er godt over ti år siden jeg sluttet.
Tenker jeg er veldig heldig som fikk det til...
Noen av vennene mine strever fortsatt med den avhengigheten, og noen betrakter seg selv som evige røykere enda de egentlig ønsker seg motsatt status.
Jo, det blomstrer og gror.
Jeg synes våren er kald og lang dette året synes jeg som er helt klar for sommer og varme.
Som jeg alltid lengter etter. Egentlig skulle jeg nok bodd helt andre steder om vinteren.
Men, det går altså ikke gjennomføre. Ting koster nemlig mer penger enn jeg kan oppdrive...
Mandag 25. april 2016 "Pyromanen" ble en skuffelse. Egentlig ikke så uventet siden romanen var så god. Syltynn film rett og slett. Ikke skjønner jeg at den mottar femmere når den kritiseres. Da spør jeg for hva? Lyden kanskje, eller effektene i brannscenene. Skuespilleriet var ok, men manus var slunkent.
Nei, jeg ble ikke imponert i det hele tatt. Det var faktisk så lite engasjerende at jeg kunne vært opplevelsen foruten tenkte jeg mens jeg satt der og ventet på at greia skulle ta slutt.
Fordi det ligger et arktisk vær over landet kom noen på den ideen at ol-floka fra Lillehammer kunne være noe å ta opp der det er snøkaos på veiene, og ellers for å holde varmen. Vel, et sted går grensen for meg. Jeg slo radioen av og tippa inn i drømmen om greske dager og netter. Kan leve ei stund på minner, og håpe det blir muligheter for å skape noen nye... Kommer ikke utenom "Stose to stroma sou gia dio" når drømmene tar meg, og jeg er neppe alene. Er det ikke til det greske vi reiser i flokk og følge vi som bor mot iskanten av Europa? I år er det antakelig viktigere enn noensinne å ta en tur. Ikke svikte grekerne i alt det de står i. Ikke sant?
